Kommentar

Sultanens nye klær

Alle kan se at Tyrkia burde heve renta. Bortsett fra Erdogan, som forventa.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

2022 skulle være et gledens år i Tyrkia. Et vorspiel til jubileumsåret 2023. For nesten 100 år siden, i september 1922, vant det osmanske riket en tre år lang krig mot nabolandet Hellas. 13 måneder seinere, i oktober 1923, ble republikken Tyrkia opprettet. Neste år kan altså det unggamle landet feire stort med baklava og raki. Gitt at president Recep Tayyip Erdogan finner noen sedler gjemt unna i madrassen. På den annen side – den tyrkiske lira er ikke verdt mye om dagen.

Statslederens avgang ville vært den gjeveste gaven Tyrkia kunne gitt seg selv til 100-årsmarkeringen neste år.

For ikke mange år siden kostet det to lire å ta trikken i Istanbul. Det var omtrent åtte kroner. I dag ville billetten kostet i overkant av 1 krone og 20 øre. Det siste året har valutakursen stupt til bunns i Bosporos-stredet. Årsaken er at landets president har valgt en noe uortodoks tilnærming til inflasjonsspøkelset som har hjemsøkt Tyrkia. I stedet for å heve renta, som de fleste økonomer mener er riktig medisin mot høy inflasjon, har Erdogan senket renta. Med ytterligere valutafall som resultat. Snart får du penger for å ta trikken i Istanbul.

Konsekvensen er at folk sulter og fryser i hjel. Det skjer gjerne når lønningene synker og prisen på varer som mat og energi stiger. I høst fant myndighetene en kreativ løsning på det også – de ba folk spare på strømmen og spise mindre. En halv kilo kjøtt i måneden, mente nestlederen i regjeringspartiet AKP. Det sa han til 83 millioner mennesker som har kebab som nasjonalrett. Og i Tyrkia er kebabene veldig store. Så en halv kilo kjøtt i måneden er omtrent en halv kebab.

Det er ikke godt å si hvorfor Erdogan vil landet sitt så vondt. Normalt finnes det en plausibel forklaring på hvorfor den slu maktstrategen handler irrasjonelt. Denne gangen er det vanskeligere. En forklaring er at han er blitt paranoid og stormannsgal etter snart 20 år ved makten. «Vi ser spillet som pågår om valuta, renter og prisøkninger … og vil vise vår vilje til å fortsette med vårt eget spill», som han formulerte seg i november. Alle kan se at Tyrkias nye sultan er uten klær. Bortsett fra Erdogan, fordi han er så sær.

En annen forklaring er at Erdogan har bestemt seg for å ta knekken på en oppfinnelse islam alltid har mistrodd, nemlig renter. «Mother and father of all evil», som han har kalt det. Erdogan vil få bekreftet at religiøs tro kan trumfe økonomisk fornuft. En tredje forklaring er at presidenten dumper lira med vilje, for å tiltrekke seg flere dollar-investeringer, som på lengre sikt vil gi landet en økonomisk vitamininnsprøytning. Det siste er faktisk troverdig.

Den gang det kostet åtte kroner å ta trikken i Istanbul, besøkte jeg byen regelmessig, og intervjuet forfattere, forleggere og akademikere, samt transvestitter og journalister, om Tyrkias forvandlig under Erdogan. Når jeg spurte dem hva de trodde var viktigst for ham, penger eller religion, svarte nesten samtlige: penger. Religionen var middelet som skulle få økonomien til å vokse inn i himmelen. Det så lenge ut til å funke. De første årene etter at han overtok makten, hadde Tyrkia en årlig vekst på rundt sju prosent. Fra 2002 til 2014 ble landets BNP tredoblet. Han skapte like mange milliardærer i Tyrkia som Frankrike og Japan hadde til sammen.

Den lange nedturen begynte med Gezipark-opprøret i 2013, sparket i gang fordi nye, grå skyskrapere fortrengte byens gamle, grønne lunger. Siden har den religiøs-politiske alliansen bak Erdogans makt gått i oppløsning, opposisjonelle er fengslet, militærkupp så vidt avverget, rettsvesen avskaffet, korrupsjonen har blomstret opp og økonomien har gått i dass. Det er tomt i lirekassa. Dette burde vært tilstrekkelig for å sparke ham ut av regjeringsstolen. Men det skjedde ikke. I 2017 fikk han tvert imot fornyet tillitt og kan nå i prinsippet sitte til 2029. Ikke lenger som statsminister, men som president – med all makt.

Grunnen til at Erdogan har vunnet gang på gang, er fordi opposisjonen er splittet. For å ta en fotball-metafor, lånt av en tyrkisk TV-journalist jeg intervjuet i 2017: Det er lettere å forsvare seg enn å angripe, spesielt når forsvaret er godt organisert, mens angrepet er rotete og uorganisert. Så spørsmålet er hvorfor Erdogans lag fortsatt er bedre organisert, til tross for at han sparker medspillere og trenere annenhver dag.

Penger, svarte journalisten. «Regel nummer 1: Du må ha mye penger for å bli politiker. 2: Du må ha ekstremt masse penger for å bli mektig. 3: Du må ha gigantisk masse penger for å beholde makten i lengre tid. Erdogan vet dette godt, spesielt regel nummer tre. Han kan bestikke hvem som helst, også dommere». Er de dyre? spurte jeg.

«No, they are very cheap people».

Erdogans fall er blitt spådd utallige ganger, så det er trolig forhastet å gjøre det igjen. Men valutakrisa er en lirepasning til opposisjonen, som nå krever nyvalg allerede i år. Presidentens popularitet har stupt. Det er nå, eller om veldig lenge. Hvis den økonomiske krisa munner ut i den sterke statslederens avgang, ville det vært den gjeveste gaven Tyrkia kunne gitt seg selv til 100-årsmarkeringen neste år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen