Jeg ble nemlig utsatt for bestemødre og oldemødre som snakket på inn- og utpust om Krigen. Jeg var en grinete, utålmodig tenåring som helst ville gå for å være med vennene mine. Men jeg ble holdt i et jerngrep av eldre damer i godstoler, som aldri ble ferdige med anekdotene om tvangsevakueringen av Finnmark, gutta på skauen i Telemark, og ellers om alt fra opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland til hvor vanskelig det var å få tak i egg til vaflene. «Da skulle du vært med under Krigen», begynte bestemødrene, og jeg sukket tungt.
Men i det siste har jeg funnet trøst og terapi i tanken på at en dag vil hevnens time komme. En dag blir sikkert jeg en pratsom bestemor, som kan utsette et forsvarsløst barnebarn for endeløse anekdoter fra en spektakulær og dramatisk, men svunnen tid. For skriver vi ikke verdenshistorie akkurat nå, i Pandemiens tid? Da skulle du vært med under Pandemien», kommer jeg til å si. «Under den store Pandemien, ser du, da var ikke alt så enkelt som det er i dag, må du tro».
[ Kan vi forsvare gamle truser i Forsvaret? ]
Det er vel kanskje ikke helt sikkert at tenåringsbarnebarnet mitt vil bli så imponert over lange fortellinger om koronapressekonferanser, hjemmekontor, munnbind, vaksiner og bekymringer for intensivkapasiteten i et overbelastet helsevesen. Jeg ser den.
Men nå har jeg faktisk en saftig story jeg kan komme med, som kommer til å få barnebarnet til å sperre opp øynene. «Like før jul i 2021 ble jeg faktisk smittet, jeg også. Av det skumle deltaviruset!» sier jeg. Til min tilfredshet ser jeg nå et glimt av interesse i det ellers så mutte tenåringsansiktet hennes. «Ble du det? Ble du veldig syk, eller? Måtte du på sykehus?» spør hun ivrig. «Nei, jeg var jo vaksinert med to doser, så jeg ble ikke så syk at jeg måtte i respirator og sånn. Jeg hadde vel et, eh, det de kalte «et mildt forløp». Men jeg måtte i full isolasjon i mange dager. Vi fikk ikke lov til å gå ut, og folk måtte levere matvarer på trappa til oss!» sier jeg triumferende.
«Men hvor syk ble du?» spør hun, nå litt mer likegyldig. «Jeg ble skikkelig, skikkelig forkjøla», sier jeg. «Og det varte i dagevis, ja, det var som om det aldri skulle ta slutt, og...» «Forkjøla, det har da jeg også vært», sier tenåringen, og kikker ned på mobilen sin. «Men dette var ikke noen vanlig forkjølelse, for jeg mistet faktisk smaks- og luktesansen også. Jeg sto der og stekte pepperkaker, og luktet ingenting! Heldigvis kom luktesansen tilbake etter en uke. Det lykkeligste øyeblikket i mitt liv var da jeg faktisk greide å lukte parfymen jeg fikk i julegave». «Så det lykkeligste øyeblikket i ditt liv var da du kunne lukte noe?» spør tenåringen sarkastisk.
For en uhøflig, arrogant unge! Det blir ikke mer fyrstekake på henne, for å si det sånn.
[ Vaksinesjalusi ]