Russernes president Putin skremmer Europa i armene på atomkraft. Og redder det grønne skiftet?
Enten man husker angsten fra Tsjernobyl-ulykken i 1986, som forelder eller skoleelev, eller bare kjenner den svimlende følelsen av å stå på randen av katastrofen fra Netflix-fortellingen, så er atomkraftverk ikke øverst på lista over institusjoner du ønsker deg i nabolaget. Eller noe annet sted.
Som Hiroshima og Nagasaki burde ha vært slutten på atomvåpen, burde skrekken fra Tsjernobyl eller Fukushima-ulykken i 2011 betydd at tida for atomkraft var over. Kastet på historiens skraphaug. Begravd under mange lag av bly og betong. Men den fikk bare et dårlig rykte. I dag er det 440 atomkraftverk i drift verden over.
Atomkraften har kommet ut av skammekroken, og forsvaret av den har tiltatt i styrke.
Marerittet fra 1986, som sterkt bidro til å senke Sovjetunionen, er ikke glemt. Men konteksten har i de siste årene endret seg dramatisk. På flere vis. Klimaendringene har gitt atomkrafttilhengerne bedre kort på hånda. Debatten om hvorvidt klimaet er i dramatisk utvikling er over, og hva som driver endringene er ikke lenger utfordret. Denne uka kom EUs klimaovervåkingsrapport, og det er deprimerende lesing. De siste sju årene er de varmeste som er registrert i verden. Med klar margin. Sakte, men sikkert har derfor atomkraften kommet ut av skammekroken, og forsvaret av den har tiltatt i styrke. Ja, atomkraft har vind i seilene. Som en energikilde som ikke gir utslipp av klimagasser. Men med radioaktivt avfall med evigheten som horisont.
Paradoksene er mange. De potensielle konfliktene også. På nyttårsaften kunne innbyggerne i den tyske byen Grohnde endelig klappe i hendene. Etter nesten 50 års kamp mot det lokale kjernekraftverket, var seieren endelig vunnet. De 80.000 menneskene som bor i en radius av en mil kunne puste lettet ut sammen med den halve millionen i storbyen Hannover noen mil unna. Mens EUs største og viktigste land Tyskland har valgt å fase ut hele sin kjernekraftvirksomhet i løpet av kort tid, har unionens nestkommanderende Frankrike signalisert en kraftig opptrapping. Så sent som i 2015 var det en politisk målsetting for landet å redusere atomkraftavhengigheten.
Franskmennene er allerede verdens tredje største produsent, og en nesten like stor aktør som Kina. Tre fjerdedeler av landets strømforsyning kommer i dag fra kjernekraft. Franskmennene får nå støtte fra Brussel. EU sentralt har tatt steg i retning av å grønnvaske den fryktede energikilden. 2022 har startet med at Europa langt på vei har akseptert atomkraft i den fremtidige energimiksen, hvilket har stor betydning for hvor kapitalen flytter seg.
5000 milliarder kroner bør minst gå til utvikling av atomkraft i Europa. Det mener i hvert fall EU-kommissæren for det indre markedet, Thierry Breton, som tok til orde for det denne uka. Han er ikke overraskende fransk og har ingeniørbakgrunn. Breton mener denne satsingen er helt avgjørende for at EU skal nå sine klimamål fram mot 2050 og møte økende etterspørsel av elektrisitet.
[ Alt tyder på at 2022 blir et svært utfordrende år for det globale fellesskapet. ]
Atomkraft er på langt nær kun et klimaspørsmål. For president Macron er det ikke bare snakk om det grønne skiftet. Vinden fra øst er bitende kald. Konflikten i Ukraina har sendt Europa inn i en ny kald krig og tatt kontinentet til randen av åpen strid. Samtidig har de skyhøye strømprisene, dels en effekt av russisk prising av gass, skapt sosial uro og inflasjon. Den europeiske avhengigheten av russisk gass er blitt et problem. Som altså kan løses av atomkraft.
For tyskerne virker forholdet til Russland ikke å være en like stor bekymring, eller i det minste et underordnet problem knyttet til gass og strømforsyning. Men den tyske strategien der sol og vind skal gjøre susen, møter nå en annen virkelighet enn den ble unnfanget i. Ekstreme strømpriser og krigsfare i øst får kritikerne til å rase. «Det er absurd. Det er en historisk tabbe. Jeg kaller det klimakriminalitet», sier energieksperten Michael Liebreich om den tyske atomnedsmeltingen til The Telegraph.
Klimatoppmøtet i høst kunne gått bedre. Verden skynder seg svært langsomt med å fase ut karbon. For langsomt, og FNs alarm uler. Den grunnleggende, gjennomgripende endringen av verdensøkonomien er like nødvendig som den er kompleks, ambisiøs og avhengig av science fiction-preget teknologigjennombrudd. Den sakte modningen av nye, alternative energimarkeder har holdt karbonforbrenninga høy og ført atomkraft tilbake i varmen. Det er en smal, men enklere vei mot målet. Kineserne har innsett dette, og har som alltid store planer, selv om atomkraft er ekstremt dyrt. De leder an og tvinger dermed med seg andre stormakter. I USA, verdens soleklart største atomkraftmakt, har Biden-administrasjonen gitt tommel opp for mer. I møte med klimakrisa må alle verktøy brukes, er beskjeden derfra.
Teknologi er makt, og energileveranse gir stor geopolitisk innflytelse. Kina akter ikke bare å bygge 150 nye atomkraftverk de neste 15 årene, mer enn verden for øvrig har bygd siden midten på 80-tallet, men vil også eksportere atomkraftindustri til strategisk viktige land i Asia og Sør-Amerika som trenger energi og hjelp med å kutte klimagassutslippene. Det kan utløse en ny type atomkappløp.
Drømmen om en kjernekraftfri verden, virker fjern. Tsjernobyl kan ta nattesøvnen fra noen hver. Men det kan også en katastrofal oppvarming av kloden.