Kommentar

Om grunnmur og fasadebygging

Norge er i ferd med å bli mindre attraktivt for utenlandske arbeidere. Det kan være veldig gode nyheter.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har vært en eneste lang fest. For veldig mange av oss. Det har vært opptur på børsen, nye biler og stadig flere millioner svidd av på hus og leiligheter. Alle reisene og de fine vanene vi har lagt oss til, også langt nedover i middelklassen. Våre forventninger til hva livet skal bringe. Vi har levd godt i Norge de siste 20 årene.

Men under overflaten av god lønn og evig høyere budsjett til oppussing, har det oppstått stadig større sprekker i grunnmuren. Vi har lukket øynene for det, eller heller sett en annen vei. På det som er bygget på den sviktende grunnmuren, den skinnende overflaten av glass og betong. Den var jo så vakker. Hvorfor skulle vi da bry oss at de tradisjonelle håndverksfagene vaklet? Om at det knapt finnes norske fagarbeidere i flere bransjer?

Heller ikke arbeidsmarkedet er fritatt for loven om tilbud og etterspørsel

Noen surmulet om at vi var i ferd med å bli et Kuwait Light, et samfunn der de praktiske jobbene og de tunge løftene ble utført av utenlandsk arbeidskraft. Vi lukket ørene og fortsatte på den samme kursen. Arbeidslivskriminalitet var nok et problem, men det fikk straffeloven ta seg av. Sosial dumping, sier du, i bransjer preget av lav organiseringsgrad, flyktig arbeidskraft og kummerlige arbeidsforhold? Sosial jumping, tenker jeg vi sier. Og er det egentlig så farlig, da, at gammel, praktisk kunnskap om tradisjonelle byggemåter går tapt? Tenk nytt, tenk innovativt, tenk framtid!

Slik har vi holdt på, i alle fall siden EU utvidet sine grenser mot øst i 2004. For noen år siden var det vanlig å si at man trengte «en polakk», ikke en rørlegger, til å utføre en praktisk jobb i huset, som nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre påpekte i boka «Herskap og tjenere» i 2010. Under den skinnende overflaten var vi et samfunn som var i ferd med å miste kontakt med våre egne røtter, med våre egne tradisjoner. Og med oss selv. Da pandemien kom, hadde vi ikke lenger arbeidskraft til å plukke bær. Smak på den: Vi måtte opprette egne unntaksordninger for å fly inn utenlandske bærplukkere.

Konsekvensen var at stadig flere bransjer ble overlatt til utenlandske arbeidere, og at lønna i disse bransjene sakket akterut. Vi ble et samfunn der A-laget levde på overflaten og B-laget ble usynlig et sted der nede under gulvet.

Nå kan alt være i ferd med å snu. Og det uten at det er vår egen fortjeneste. NRK meldte tidligere i romjula at både industrien og byggenæringa nå opplever tørke i arbeidskraft fra Øst-Europa. Norge blir mindre og mindre attraktivt for folk fra Polen, heter det nå. Lønna er på vei opp i hjemlandet og i nærmere naboland, noe som naturlig nok gjør at flere blir hjemme eller reiser kortere.

Norsk Industri, Byggenæringens Landsforening, enkeltbedrifter og forskere bekrefter utviklingen NRK beskriver. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skaffe den arbeidskraften vi trenger fra Øst-Europa. Det kan være veldig gode nyheter.

En ting er at Norsk Industri lover å satse hardt på å motivere ungdom til å ta fagbrev i industrien. Det er bra og nødvendig. Det er bra for landet om vi igjen kan utdanne og lære opp en stadig og bofast befolkning til å utføre de oppgavene som må gjøres. Men utviklingen kan vise seg å bety enda mye mer for det norske samfunnet.

Vi har snakket en god del om økende forskjeller i det siste. Om at de rikeste stikker ifra, og at de fattigste havner bakpå. Det handler selvsagt mye om politikk, og om styrken til fagbevegelsen. Men det handler også om noe så basalt som tilgang til arbeidskraft. Heller ikke arbeidsmarkedet er fritatt for loven om tilbud og etterspørsel.

Samfunnsforskeren Ottar Brox har i tiår argument for at den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge skyldes at det har vært knapphet på arbeidskraft i landet vårt. Brox har argumentert for at den kroniske arbeidskraftmangelen i Oslo etter krigen var årsaken til at Oslo-fattigdommen forsvant. Og motsatt de siste 20 årene: Så lenge løsningen har vært å fylle på med flere utenlandske arbeidere i flere bransjer – «vi trenger utenlandsk arbeidskraft», «dette er jobber nordmenn ikke lenger vil gjøre» – har vi sørget for å gjøre lønnskamp så godt som umulig i store deler av norsk arbeidsliv.

Det vil komme klager fra arbeidsgivere i flere sektorer i samfunnet vårt om det nå viser seg at tilgangen til utenlandsk arbeidskraft går ned. Det er klager vi ikke bør lytte til. Den store suksessfaktoren bak det norske samfunnet, er vårt ordnede og organiserte arbeidsliv. Det er slik vi har sørget for at så godt som alle som bor i dette samfunnet, har råd til et verdig liv.

Vårt «polske eksperiment» de siste snart 20 årene har truet med å undergrave denne modellen. Det burde være unødvendig å si, men det må trolig likevel sies: Dette handler ikke om mennesker fra Polen eller andre land. Velkommen skal de være til å jobbe og leve i landet vårt. Men de skal tilbys norske arbeidsvilkår.

Om vi spiller kortene våre riktig nå, kan vi igjen bygge opp mye av det som har gått tapt de siste tiårene. Som FAFO-forsker Jon Erik Dølvik sier til NRK: Mye tyder på at vi går inn i en fase med selgers marked på arbeidsmarkedet i Europa. «Det er bra, for me har hatt ein periode der arbeidskraft har vore falbydd til ekstremt låge kostnadar under ekstremt dårlege vilkår. Så det er på høg tid at arbeidstakar sin stilling vert styrkt», sier han. Nå må vi satse på yrkesopplæring, omskolering og langsiktig strategier for å sikre egen forsyning av arbeidskraft.

Alternativet er, ifølge Døvik, en Kuwait-situasjon, der tilgangen på arbeidskraft er avhengig av internasjonale konjunkturer. Og et samfunn med stadig større gap mellom topp og bunn, kunne vi legge til.

Valget burde være enkelt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen