Kommentar

Covid-19, livsfarlig influensa og tyske miner: For meg sier dette gamle familiebildet mer enn tusen ord!

«God fredag»-spalten: Etter to smått uvirkelige år med covid-19 har vi lært oss at vi ikke vet hva som skjuler seg bak neste sving. Derfor bør vi ta ekstra godt vare på alle gode øyeblikk vi får!

Mann og barn med seilskute.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Likevel kan det være greit med en påminnelse som den jeg fant i et familiealbum i romjulen. Akkurat dette bildet skjuler nemlig mer enn tusen ord om vår familie. Da koronapandemien startet, skrev jeg en «God fredag»-spalte om «familieforbannelsen», en svært sjelden blodsykdom som har fulgt oss gjennom generasjoner. Min fars svekkede immunforsvar medførte at det som utenfra så ut som en frisk og aktiv 29-åring døde av noe som startet som en influensa. Parallellen til covid-19 føles tydelig. Når vi tar våre vaksiner og atter igjen lever under det som føles som strenge koronarestriksjoner, bruker jeg derfor skjebnen til min far som motivasjon overfor tiltakstrøtte barn. På bildet som jeg hentet fram tidligere i uka, sitter pappa som guttunge og smiler sammen med sin bestefar. Lille Sverre og gamle Sverdrup studerer ei miniseilskute som Sverdrup har laget.

Sverre og Sverdrup er begge nevnt i et notat som norske blodspesialister har sendt Europa rundt sammen med avanserte blodprøver av meg og mine døtre. Oldefar Sverdrup er det første kjente tilfellet og en av mine døtre det siste. Vi minner oss selv på at det er en grunn til at vi skal være varsomme. Til tross for sykdommen, fikk oldefar Sverdrup likevel leve til han ble en gammel mann. At det ikke hadde trengt å bli slik, kunne vi lese denne uka i Avisa Nordland. Det var også grunnen til at jeg fant fram det gamle bildet.

Avis.

11. juli 1942 gikk kaptein Sverdrups båt på ei tysk mine utenfor Harstad. Halvparten av et mannskap på 14, pluss to av fire tyskere som også var om bord, omkom. Oldefar brakk ryggen, men lot seg intervjue under sjøforklaringen fra sykesenga allerede dagen derpå. At okkupasjonsmakten forsøkte å holde hele ulykken hemmelig, den ble ikke omtalt i noen nazistyrte norske aviser før etter krigens slutt, er ikke vanskelig å forstå.

Tyskerne hadde rekvirert skipet fra oldefars arbeidsgiver for å legge sjøkabler. Sverdrup hadde deretter diskutert ruten med den tyske over-båtsmann, som selv omkom i ulykken. Som kaptein måtte Sverdrup gå ut fra at farvannet de skulle legge kabler i var klart, og han hadde fått ordre om hvor han skulle gå. Tyskerne måtte vel selv vite hvor de hadde lagt ut minefelt? spurte oldefar. Svaret var tragisk nok nei, og nok en bekreftelse om at vi aldri kan vite hva som venter bak neste sving. Nettopp derfor tror jeg det er ekstra viktig at vi tar vare på de gode øyeblikkene og på hverandre når vi nå går inn i nok et usikkert koronår. God fredag og godt nytt år!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen