Spiser du julemiddagen alene i år? Dekk bordet til to. Er dere fire? Dekk til fem. Og la deg inspirere av våre nye landsmenn – og kvinner med bakgrunn fra Polen.
En av de fineste polske juletradisjonene er nettopp denne: Å gjøre klar til en ekstra gjest julekvelden, med tallerken, glass, bestikk, og alt som hører med på bordet. Det er mange historiske forklaringer bak denne tradisjonen, og den betyr også litt ulike ting i dag. En av hovedgrunnene for mange er tanken om at man skal ha alt klart i tilfelle det dukker opp en uanmeldt gjest. Akkurat denne biten utgår sannsynligvis for de fleste Covid-jul nummer 2, 2021.
Å huske på dem som er fattige, fortapte, ensomme eller uten familie, kan vi ta med oss i år.
Men den andre, den mer symbolske, som handler om å huske på dem som er fattige, fortapte, ensomme eller uten familie, den kan vi ta med oss i år. I polsk tradisjon skal denne gesten også være en påminnelse om å gjøre noe for andre som trenger oss, både under feiringen og ellers. Ifølge tradisjonen kan den ekstra tallerkenen også være til minne om noen som ikke lenger er sammen med oss, noen av våre som er døde. Men den kan også bety, og denne stikker dypt akkurat i år, et symbol på noen vi ikke kan være sammen med akkurat denne julen.
Den polske tradisjonen, er som tradisjoner flest, en salig blanding av noe helt tilbake til slavisk, hedensk tid, da man gjorde ære på sine avdøde forfedre ved å dekke på til en ekstra, og lot sjelen deres sitte og spise etter at de høyst levende var ferdige med sitt. I tidlig kristen tid fortsatte tradisjonen, da man skulle minnes de som nylig hadde forlatt denne jorden til fordel for himmelen. Senere, og i tråd med fortellingen om Josef og Maria som ikke fikk rom i herberget da hun skulle føde, er den ekstra bordsetningen påminnelse om alltid å være klar til å ta imot en uventet gjest. På 1860-tallet fikk den ekstra plassen ved bordet en helt ny dimensjon. Helt spontant begynte unge polakker i 1863, med støtte fra litauere, å protestere mot militærtjeneste i Russland. Det såkalte Januaropprøret sendte ungdommene ut i geriljakrig og tap, samt store deportasjoner til Sibir. Nå betød den ekstra plassen ved bordet også et håp om at noen som var forsvunnet dit, skulle komme tilbake.
[ Jeg elsker at Jussi Björling, dritings og på infarktets rand, synger jula inn. ]
Alt dette kan vi ta med oss; det å minnes noen vi har mistet, det å lengte etter noen vi håper å se igjen, det å minne oss selv og hverandre på å være gjestfrie og alltid ha plass til en til. Både rundt bordet akkurat denne kvelden, og i samfunnet alle andre dager.
I vår tid kan den ekstra tallerkenen også være en påminnelse om alle dem vi ikke ser. Alle de usynlige iblant oss, som enten i år, eller alle år, faller utenfor glansbildet av hvordan vi feirer jul, eller hvordan vi lever alle andre dager, selv om det er akkurat dem som gjør at vi kan feire jul, og at alle andre dager fungerer.
[ Pappa «skiter» i jula. Det er helt greit ]
Når jeg tenker på dette, tenker jeg på Alf Prøysens julefortelling Matja Madonna. Om a Matja, som grytidlig første juledagsmorgen tråker husmannsvegen mot storbygda og sjølvefolket som sover ut julefeiringen, for de «kjem samstundes, hu Matja og dagen». Matja, som ikke har familie selv, tar fjøsarbeidet og husarbeid for den ene etter den andre i løpet av romjulen, slik at noen av de andre husmannsfamiliene skal få besøke slekta si. Sjølvefolket merker ikke at det «er et fræment menneskje på køkkenet i dag, det er berre en som er borte og en annen som steller». Det er også en egen teknikk som gjelder i fjøset når mannen sjøl på gården skal vise gjestene rundt. Da skal gårdsgutt og Matja gjemme seg bak kua de sitter og melker, for «du lyt veta det at det er itte deg dom ska sjø på, det er krøttera som interesserer, du skal gjømme deg så godt du kan, pass deg så dom itte snuble i deg når so ser ei tavle over ei ku med stor mjølkemengde».
Alle de Matjaer i dag vi ikke legger merke til i det daglige, men som vi har fått sterke glimt av under pandemien, kan vi godt dekke på til og tenke på og nevne julaften.
Alle de Matjaer i dag vi ikke legger merke til i det daglige, men som vi har fått sterke glimt av under pandemien, kan vi godt dekke på til og tenke på og nevne julaften. Alle de som vasker skoler, butikker, barnehager og sykehus i nattemørket, mens du sover. De du aldri ser. De som bærer samfunnet vårt gjennom renovasjon, på alle nivåer i helsetjenester, de som kjører, henter, leverer det du trenger til døren din eller butikken din. Alle de det ikke er plass til å ramse opp men som bare er, og akkurat som fordums og samtids husmødre og husmenn og tjenestefolk kun blir synlige når de ikke presterer eller leverer, eller ikke klarer å betale strømregningen sin. Alle disse som ikke får skrive på denne plassen i Dagsavisen, eller som ikke får snakke om sin depresjon, slik toppsjefen deres gjør, i mediene. Alle disse skal vi dekke på til i år, og neste år skal vi gjøre alt vi kan for at alle disse virkelig får en plass ved bordet, det bordet som er demokratiet vårt og som har uendelige mange ileggsplater der det alltid er plass til en til, som vi kan forlenge, forlenge og til slutt forlange at alle blir hørt.
De fleste av oss har minst et menneske, noen eller noe i livet, vi gjerne skulle hatt plass til julekvelden i år. En korona-isolert slektning. Familien du forlot da måtte flykte halve verden rundt for å komme hit. Et barn som studerer på andre siden av jordkloden. En gud du føler forlot deg da du trengte den aller mest og som gjerne måtte ankomme for å slå av en forsonende prat.
Velkommen skal dere være alle. Vi dekker på en tallerken ekstra i år og takker polakkene våre for gjestfriheten.