En 50/50-sjanse for krig i Europa? Det er odds man ikke liker å høre når det gjelder fred og framtida i eget nabolag. Men Karsten Friis, seniorforsker ved Nupi, vurderer nå sjansen for at Russland angriper Ukraina for å være over 50 prosent.
Til Forsvarets forum utdyper han: «Jeg er redd for at den russiske eliten, og kanskje Vladimir Putin selv, lever i sin egen verden. De er ikke bekymret for de rasjonelle motargumentene. De tenker heller at de nå har dårlig tid i å stoppe Kiev fra å nærme seg Vesten».
Putins selvtillit vokser med Kina i ryggen.
Russerne sprer utrygghet. De har i høst flyttet 100.000 soldater til den ukrainske grensa og gjennomførte sammen med Hviterussland den største militærøvelsen siden 1981. President Putin har de siste dagene avkrevd garantier fra NATO og Vesten om å holde seg unna. Ikke bare fra Ukraina, men også fra resten av Øst-Europa, og det er kommet krav om at land som grenser til Russland ikke skal kunne gjennomføre militærøvelser. Det siste betyr Norge.
Putin ønsker seg tilbake til verden slik den var før, og forlanger nå at NATO trekker seg tilbake til tida før de første tidligere Warszawapakt-landene ble invitert inn i den vestlige forsvarsalliansen. Ungarn, Polen og Tsjekkia ble invitert inn under NATO-toppmøtet i 1997. Siden er 11 land blitt med i forbundet. Putin krever også at USA ikke lenger kan utplassere atomvåpen utenfor eget territorium, heller ikke i samarbeid med europeiske NATO-land.
[ Hvis Vedum er Scrooge – hvem er da Trygves tre spøkelser? ]
Russernes krav er umulige å innfri. Og det vet de. Det handler om å konstruere en situasjon, bygge en historie, som ikke gir Putin noe annet valg. En russisk invasjon av Ukraina vil ikke bli møtt av styrker fra NATO eller USA. Men Ukraina vil kunne få støtte gjennom vestlig militært utstyr og ekspertise. Scenarioene er mange for hvordan en konflikt vil arte seg, og konsekvensene er uforutsigbare. Krig er en destruktiv kraft det er vanskelig å avgrense og kontrollere når den først er sluppet løs. Det som er helt sikkert, er at kaldt er blitt iskaldt. Forholdet mellom Russland og Vesten er tilbake på nivå fra før 1989. Tilliten er pulverisert.
Da jeg vokste opp tidlig på 1980-tallet, var verden delt i to. På TV så jeg menn i store frakker og rare hatter kysse på TV mens tanks og raketter rullet mektig over Den røde plass i Moskva. Lite var skumlere for en liten gutt enn Leonid Bresjnev. I desember 1991 ble Sovjetunionen oppløst. Mennene, våpnene og diktaturene forsvant med Berlinmuren.
[ Er det egentlig lurt å stole blindt på at renta skal fortsette å være svært lav? ]
30 år etter er verden igjen delt. Og kanskje er utsiktene enda mer skremmende. I motsetning til under den opprinnelige kalde krigen er oddsene dårligere for de vestlige demokratiene. For mens Sovjetunionen lenge var en svak motpart, en koloss på leirføtter, med elendig økonomi og i teknologisk bakevje, er Vestens motstykke nå mektige Kina. En supermakt ikke bare i kraft av militær styrke som Sovjetunionen, men med enorme økonomiske og teknologisk muskler. En makt Russland danser stadig tettere med.
Historiske motsetninger virker tilbakelagt for den nye østblokken av Russland og Kina. For en knapp uke siden møttes Kinas Xi og Putin digitalt. Mens Putin har Ukraina i siktet, har Xi Taiwan, som han ønsker å innlemme i Kina. I veien står bare USA. Møtet var en demonstrasjon av den gode stemninga som råder mellom de to. At to ikke-demokratiske land med ekspansjonsdrømmer, store militære krefter og enda større nasjonale selvbilder finner sammen, er svært urovekkende. Putin mener samarbeidet er forbilledlig for mellomstatlige forhold i det 21. århundre. Putins selvtillit vokser med Kina i ryggen. Ordbruken er egnet til å skremme.
Samtidig er motkreftene blitt svakere. USA er fortsatt størst og mektigst, men hegemoniet i verden er betydelig svekket de siste ti årene. Kina er raskt blitt en utfordrer, men den største trusselen kommer fra innsida. Interne politiske motsetninger og splittelse truer med å velte USA. Amerikanerne er blitt sin egen verste fiende. Den forrige presidentens forsøk på å undergrave valgresultatet og i praksis begå statskupp i januar i år, er et illevarslende signal om den demokratiske tilstanden. Det amerikanske systemet vakler. Og den sittende presidenten sliter med å få gjennomført sin politikk. Fiendene værer svakhet og jobber aktivt for å påvirke utviklingen. Og i kulissene i Washington venter politiske krefter med klare fascistiske tendenser.
Demokratiet globalt er på defensiven. Diktaturer og rå økonomisk makt vinner fram. Verden står nå med begge beina i en ny kald krig samtidig som den i fellesskap skal takle en klimakrise. Den kalde krigens to økonomiske systemer er blitt til ett og globaliseringen har vevd verden tett sammen. Dette skal i teorien utgjøre en sikkerhet, som en idé om at vi alle er i samme båt, gjensidig avhengige av hverandre. Konflikt vil ramme alle. Skal systemet fungere, må vi ha tillit til hverandre. Det har vi ikke nå.
[ De hjemlige utfordringene er bagateller i forhold til de potensielle farene som truer verdensfreden. ]
En åpen global økonomi er eksponert for påvirkning. Råvarer er makt. Se bare hvilket potensial for sosial uro økte priser på strøm i Europa har. Og Russland leverer halvparten av Europas gass. Den er et strategisk våpen. USA har på sin side gjort seg helt avhengig av kinesiske produkter, og prisene på disse stiger. Å påføre USA inflasjon er et blankt kinesisk våpen i den pågående handelskrigen. I USA er inflasjonen nå blitt et stort politisk problem, og økte renter vil skape ytterligere strid og uro. Brødprisene har velta regimer før.
Spenningen stiger. Godt nytt år? Det er lov å håpe. Men alt tyder på at 2022 blir et svært utfordrende år for det globale fellesskapet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen