Kommentar

Fritt fram for USA i Norge

Med den nye baseavtalen med USA går Norge fra avspenning til økt vekt på avskrekking i forholdet til Russland.

Til våren skal Stortinget fatte en endelig beslutning om amerikansk militært personell skal få eksklusiv tilgang til områder på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes og til orlogsstasjonen Ramsund. Dette bildet er fra 2017, og viser en soldat fra Marinejegerkommandoen som speider over Ofotfjorden ved Ramsund Orlogsstasjon.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Høringsfristen for den såkalte «tilleggsavtalen» er nå ute. Til våren skal Stortinget fatte en endelig beslutning om amerikansk militært personell skal få eksklusiv tilgang til områder på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes og til orlogsstasjonen Ramsund. Her skal amerikanerne kunne operere omtrent som hjemme, uten at norsk personell har fri adgang og uten norsk kontrollmulighet. På basene er det amerikansk jurisdiksjon som skal gjelde. Heller ikke når amerikanske luftfartøy, kjøretøy eller skip beveger seg utenfor basene, er det uten videre adgang til norsk ombordstigning eller kontroll uten samtykke fra USA. Dette framstår som et klart brudd på baseavtalen, som siden 1949 har forbudt stasjonering av fremmede styrker på norsk jord i fredstid.

Det har vært forbausende lite debatt om denne viktige avtalen, den har druknet i korona. Men fra norsk side er avtalens betydning også forsøkt tonet ned. Det avgjørende er likevel hvordan dette oppfattes i Moskva. Det er der beslutningene om mottiltak blir truffet. Fra Moskva framstår dette som at norsk territorium åpnes for at amerikanske styrker kan ta enda et viktig skritt nærmere den russiske grensen. Dette innebærer en framskutt utplassering av amerikanske våpen og personell. Det blir et ledd i økt amerikansk nærvær rundt Russland fra Norge via Balkan til Ukraina.

Det er ikke gitt at USA og Norge har felles interesser i Nordområdene. USA satser på et konfronterende nærvær, med fly og marinefartøyer på nærgående patruljer både i Barentshavet og Svartehavet. Norge har som naboland mest å tjene på avspenning, diplomati og et mest mulig tillitsfullt forhold til Russland. Vi må også håpe at amerikanerne vil respektere det norske forbudet mot atomvåpen på norsk jord, selv om dette ikke kan kontrolleres i de fly og skip som vil ankomme basene.

Et land som Norge har lite å stille opp med overfor en supermakt som er vant til å ta seg til rette for å ivareta sine globale interesser. Den dype splittelsen innad i USA er også et nytt faremoment. Donald Trump er ute, Joe Biden søker et mer tillitsfullt forhold til sine allierte. Men Trump kan komme tilbake. Dessuten er utviklingen i det republikanske partiet i USA skremmende. Om ikke Trump stiller til valg om tre år, kan det komme noen som er enda verre fra den høyreradikale siden. Da kan forholdet til USAs allierte fort komme i spill på ny.

Nye baser, også i Norge, er med på å trappe opp motsetningene mellom Russland og Vesten. Forholdet er iskaldt og på et lavmål som knapt har hatt sin like, selv ikke da den kalde krigen var på sitt kaldeste. Det hadde vært å ønske at Norge kunne være en stemme i NATO for avspenning og økt diplomatisk kontakt, med nedtrapping av motsetningene og nedrustning som mål. Dessverre ser det ikke ut til å være slik.

Under forhandlingene om Tysklands samling, fikk daværende president Mikhail Gorbatsjov forsikringer om at NATO ikke ville rykke østover. Det holdt ikke lenge. Siden 1999 har stadig flere av russernes gamle allierte blitt innlemmet i NATO, som har fått 14 nye medlemsland i Øst-Europa og på Balkan. Russerne føler seg med god grunn omringet når de ser hvordan NATO nå opererer i deres nærområder med stadig flere militære installasjoner. Dersom også Ukraina og Georgia blir med i NATO, føler russerne at nye våpen kommer altfor nær Moskva. Varslingstiden blir så kort at det er direkte destabiliserende.

President Vladimir Putin er uberegnelig og hensynsløst brutal. Med undergraving av demokratiske rettigheter, drap og fengsling av opposisjonelle, har Russland tatt et langt skritt i autoritær retning. Det er derfor ingen gitt å vite sikkert hvilke planer Putin har med den styrkeoppbyggingen og de manøvrer som foregår nær grensen til Ukraina. Amerikansk og ukrainsk etterretning spådde invasjon i begynnelsen av desember. Den datoen er passert. Nå er det januar/februar som gjelder. Putin benekter på det mest bestemte at det foreligger invasjonsplaner, uten at det kan vektlegges for tungt. Men med innledningen til krig i Irak i friskt minne, er det også grunn til å spørre hvor mye vi kan stole på amerikansk etterretning, som like gjerne driver med manipulasjon som informasjon.

Det skal minst to parter til for å krige. Mye er skrevet i vestlig presse om den russiske styrkeoppbyggingen, lite om den sterke opprustingen i Ukraina. Store mengder avanserte våpen losses nå inn fra vestlige land. Også i Ukraina er det gjennomført store manøvrer med deltakelse fra NATO-land og med NATO-fly som patruljerer langs grensen til Russland og Hviterussland.

Den sterke russiske militære tilstedeværelsen nær Ukraina kan også være et defensivt tiltak for å markere en rød strek: at Ukraina i NATO føles altfor nærgående og truende og derfor er fullstendig uakseptabelt. Dette også ut fra bitre historiske erfaringer. Russerne vet og husker at vestlige land tre ganger har invadert Russland med erobring som mål. Store avstander reddet Russland. President Putin har derfor bedt om forhandlinger for å få på plass garantier for at Ukraina og Georgia ikke vil bli medlemmer av NATO. Han ønsker også en forsikring om at offensive våpen som kan true Russland, ikke skal utplasseres nær den russiske grensen.

Total sikkerhet for en part innebærer total usikkerhet for den andre. Sikkerhet oppnås bare i fellesskap. At det nå etableres stadig flere plattformer for militært nærvær nær Russland, gagner ikke en nødvendig avspenning. Det gjelder også de mulige nye basene i Norge. Det er derfor på høy tid at denne saken kommer høyt opp på norsk dagsorden, uansett korona og strømpriser. Hittil er det bare SV og Rødt som har gått ut mot baseavtalen. Kanskje er det nå nødvendig å mobilisere AUF og grunnplanet i Arbeiderpartiet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen