Det går fort for tida. Det er under tre uker siden vi ble oppfordret til å la julebordene gå som planlagt, og i dag går Oslos skoleelever over til hjemmeundervisning. Sistnevnte er bare det siste i en lang rekke inngripende tiltak og restriksjoner som på svært kort tid har blitt innført i møte med omikronvarianten av koronaviruset.
Det hadde gjort det enklere å akseptere tiltakene dersom vi kunne ha tillit til at det fantes en mer langsiktig plan.
Etter sigende er et av hovedargumentene for disse tiltakene at helsevesenet er i fare for å bli overbelastet. Særlig på intensivavdelingene er kapasiteten sprengt, og det er åpenbart at det må tas grep. Man kan diskutere fram og tilbake om hva som er riktig nivå på tiltakene, men tiltak trengs. Det er likevel én ting som glimrer med sitt fravær på de evinnelige pressekonferansene: Hva er egentlig langtidsplanen?
Denne typen kapasitet er det ikke bare å øke over natta. Man må opprette flere praksisplasser og stillinger. Man må gjøre stillingene mer attraktive, for eksempel ved å øke lønna eller senke det umenneskelige arbeidspresset. Sistnevnte krever en enda større satsing, fordi landets sykepleiere allerede er kraftig overarbeidet. I tillegg trenger man sannsynligvis også mer plass.
Men ikke noe av dette er en unnskyldning for ikke å begynne! Hvis noe er vanskelig og tar lang tid, er det desto større grunn til å sette i gang. Dessverre har lite skjedd. Da vi først lærte ordene «koronavirus» og «covid-19» i starten av 2020, hadde Norge 289 intensivplasser. Nå, nesten to år etterpå har Norge 289 intensivplasser. Til gjengjeld har vi klart å doble bruken av overtid på visse intensivavdelinger. Det sier seg selv at dette ikke går i lengden.
[ Jonas Gahr Støre har styrt Norge i to måneder, og det har gått mot mørkere tider hver dag. ]
Særlig forstemmende er det fordi vi nettopp har hatt en statsminister som vant to valg blant annet ved å love at hennes parti var det eneste som satte beredskapen først. Resultatet av det løftet ble 12 måneder med Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) som dedikert beredskapsminister, og altså ikke én eneste ny intensivplass. Dette til tross for at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) trakk fram pandemi som et av de mest sannsynlige risikoscenarioene senest i 2019.
Det er ikke dermed sagt at vi kunne unngått inngripende tiltak dersom tidligere regjeringer bare hadde oppbemannet. Det er umulig å oppbemanne i hjel eksponentiell vekst. Men det hadde gjort det enklere å akseptere tiltakene dersom vi kunne ha tillit til at det fantes en mer langsiktig plan. At noen hadde større vyer enn at vi kun skal holde hodet over vannet i krisesituasjoner.
[ En historisk mislykket reform. ]
På mange måter har vi det samme problemet når det kommer til høstens store snakkis, strømprisene. Mange år med lave strømpriser har gjort oss komfortable med at mange bor i dårlig isolerte bygg som i all hovedsak varmes opp med strøm. Faktisk anslår Enova at i store, dårlig isolerte boliger kan oppvarming utgjøre så mye som åtti prosent av strømregninga. Det er fint at regjeringen kommer med hjelpepakker til de som sliter med strømregninga, men også her bør vi kunne be om mer langsiktig planlegging. Tilskudd til energiøkonomisering, isolasjon og etablering av solcellepaneler for eksempel. Isolasjon og solcellepaneler i dag vil kanskje minske behovet for krisestøtte om noen år. Skjønt, det er nok litt vel optimistisk å tro at det kan komme noe slikt fra et storting som ikke vil ha solceller selv engang.
Det kan dessuten være flere gode grunner til å ta langsiktige grep for å senke energibruken vår. Klimapolitikken er nemlig atter et område der manglende langtidsplaner gjør at vi kommer til å trenge kraftige krisetiltak. Eller, det er kanskje urettferdig å si at planene mangler. Vi har flust av klimamål og planer, vi har bare ikke tilstrekkelige planer for å nå målene. Dette til tross for at vi allerede ser konsekvensene av klimaendringer.
[ Har de ikke råd til strømregninga? La dem spise take-away. ]
Det forventes at 2021 vil gå inn på lista over de sju varmeste årene vi har målt. I så fall vil alle de sju varmeste årene ha kommet etter 2014. Forskere er klare på at vi må forberede oss på mer ekstremvær som følge av klimaendringene. Det er ikke bare klimaplanene våre som er for dårlige, det er også beredskapen vi trenger for å håndtere de stadig mer uunngåelige klimaendringene.
Likevel ser det ikke ut til at styresmaktene er noe særlig mer lydhøre enn de var da DSB trakk fram pandemi som sannsynlig. Min spådom er derfor at vi i årene fremover vil se stadig flere tiltaks- og krisepakker for å møte konsekvensene av de klimaendringene vi ikke gadd å unngå.
Det kommer til å koste. Jeg vet ikke hvilke firmaer som driver med opprydding og reparasjon etter ekstremvær, men dersom noen vet det, tar jeg gjerne imot noen aksjetips. Hvis du tror krisepakker mot høye strømpriser og økende koronasmitte er dyre, er det nemlig bare å glede seg til klimakrisen eskalerer for fullt.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen