Fylkeskommunen er en av de minst glamorøse og oppmerksomhetssøkende institusjonene vi har i dette landet. Likevel klarte den forrige regjeringen gjennom sin regionreform å gjøre fylkesstrukturen til en het politisk potet. Det var også det eneste imponerende med den reformen. Og nå står hele greia for fall.
En kjapp oppsummering først: Regionreformen ble vedtatt i Stortinget i 2017, med stemmene til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vedtaket innebar at vi gikk fra 19 fylker til 11. Det innebar også at Senterpartiet, som profilerte seg som den tydeligste motstemmen mot denne sammenslåingen av flere av landets fylker, vokste til historiske høyder. Dette var nemlig ikke en populær reform.
I et folkestyre må politiske vedtak forankres i befolkningen, ikke tres over hodet på dem
Jo da, de to Agder-fylkene slo seg sammen uten særlig støy. Mitt eget Trøndelag ble samlet til ett rike uten at det skapte de store gnisningene. Det var ikke veldig høylytt verken i Vestfold eller Telemark da de to ble samlet til en enhet, og heller ikke sammenslåingen av Hedmark og Oppland til Innlandet fikk veldig mye oppmerksomhet utenfor Senterpartiet.
Det ble heller ikke fullt kaos da Hordaland slukte Sogn & Fjordane og Vestland oppsto av ruinene – selv om det kom kraftfulle protester fra juniorpartneren. Og debatten gikk høyt da Østfold, Akershus og Buskerud ble til gigantfylket Viken med 1,3 millioner innbyggere.
Støyen kom likevel først og fremst fra de to nordligste fylkene, der Finnmark ikke nøyde seg med å avholde en folkeavstemning der 87 prosent av finnmarkingene stemte nei til sammenslåing med Troms. Fylkespolitikerne saboterte også lenge de formelle prosessene i et forsøk på å unngå tvangsekteskapet.
[ Uten frivillig arbeid stopper Norge ]
Nå kommer det store tilbakeslaget. Fredag legger fylkesrådet i Viken fram en innstilling om oppløsing av dette uønskede hittebarnet av et fylke som ingen noensinne har ønsket seg. Troms og Finnmark har allerede sendt sin søknad om å få lov til å oppløses og bli to fylker igjen. I forrige uke gikk fylkestinget i Innlandet inn for å sende spørsmålet til folkeavstemning. Det skjedde riktignok med bare en stemmes overvekt, og saken har sendt Ap i fylket ut i en dyp krise. Men folkeavstemning blir det.
Det stopper ikke der. Nylig viste en folkeavstemning i Vestfold og Telemark at 69 prosent av befolkningen ønsker de gamle fylkene tilbake. Og denne uka skrev Sivert Rossing, sjefredaktør i Trønder-Avisa, en kommentar om at den samme debatten bør dras i gang i Trøndelag.
[ Det Espen sa ]
Det går mot full kollaps for Erna Solbergs regionreform. Eller egentlig: Venstres regionreform. Reformen er Venstres barn – og ansvar. Og kollapsen måtte komme. Denne reformen var aldri noe annet enn en politisk ønskedrøm i hodet til en håndfull politikere i et lite parti i midten av norsk politikk. Og den ble så klossete gjennomført at det bidro til at regjeringspartiene alle kom skadeskutt ut på den andre siden av åtte år med makta.
Hele denne triste og meningsløse sagaen om hvordan fylkene ble slått sammen, er egentlig en fortettet oppsummering av det en gang så stolte partiet Venstres fall. I motsetning til de borgerlige kameratene Høyre og Frp, ønsker Venstre seg fylkene som et politisk nivå mellom kommune og stat. Høyre og Frp vil ha bort hele greia. Venstre var jo en gang folkestyrets forkjemper i Norge, og såpass med arv henger igjen fra den tiden at partiet innser behovet for demokratiske strukturer i nærhet til folks liv.
Dessverre viser prosessen her også den andre siden av Venstre, den mer «moderne» siden. Partiet har glemt at det ikke er nok at noen mer eller mindre lyse hoder bestemmer seg for hvordan verden skal se ut, og så går man ut og bygger den. I et folkestyre må politiske vedtak forankres i befolkningen, ikke tres over hodet på dem. Venstre skulle gjennomføre regionreformen selv om ingen vil ha den, for dette visste et fåtall mennesker i partiledelsen bedre enn alle oss andre.
[ Gud og vaksine ]
Da hjelper det ikke at Venstre – og Kristelig Folkeparti – klarte å få Høyre og Frp med på laget. Det blir bråk av politikk som utføres på denne måten i et land som vårt. Og et pengesluk, og tid og krefter kastet bort på å opprette strukturer som fjernes så snart den blå regjeringen mistet makta.
Det fantes noen argumenter om at fylkene skulle bli «mer robuste» og få mange nye arbeidsoppgaver under regionreformen. De ble så robuste at de faller sammen igjen så snart Venstre ikke lenger sitter i regjering. Det ble heller ikke mange nye oppgaver – og absolutt ingenting som ville kunne bidra til å gjøre fylkene til en mer relevant politisk aktør.
I stedet fikk vi større avstander. Fra fylkesgrense til fylkesgrense, og mellom folk og fylkespolitikerne. I Trøndelags tilfelle, som er det jeg kjenner best, har Trondheims sentraliserende kraft bare blitt sterkere. Fylkespolitikerne er ikke lenger nært nok distriktene til at tap av arbeidsplasser møtes med omstillingsmidler. I store strukturer blir den lille mann og kvinne lett borte.
Noen av de nye fylkene vil bestå. Trøndelag vil trolig bestå. Vi trøndere deler jo dialekt, kultur og kjærlighet for Rosenborg, så hvorfor ikke? Men det gjorde vi jo også før fylkene ble slått sammen.
Og da er det lett å spørre: Hva var egentlig poenget?