Det er ikke til å unngå, man tenker stadig mye på Espen Rostrup Nakstad. For hva var det han sa da vi andre mistet hodet i september?
«Krav om én meters avstand, bordplassering på serveringssteder, halvfulle kinosaler og halvtomme fotballstadioner vil kastes på historiens dynge. Det skal bli en sann glede å se disse inngrepene erklæres døde og maktesløse». Jepp, det skrev jeg 24. september.
Fra å være han som holdt oss alle i hånda gjennom ei vanskelig tid, var han med ett en kjip påminnelse
Ikke bare det, jeg var høy, jeg var lykkelig, jeg var euforisk: «I dag kan helseminister Bent Høie, hvor passende er det ikke at det er han, avblåse hele dritten og erklære full gjenåpning. Det er bare å legge bobler på kjøl. Finne fram 17. mai-flaggene, og notere 24. september som en ny merkedag i landets historie. Vår tids 8. mai. Gi hverandre en god klem. Og for dem som måtte ønske å etterleve Høies egne ord: Finne seg en partner for natta».
Jeg var ikke aleine om å miste hodet. Om å ville så inderlig at marerittet skulle være over. Vi fikk knappe to måneder i paradis av normalitet.
[ Det finnes dem som ikke vil ta vaksinen. Og så finnes det dem som ikke får ta vaksinen. ]
Men Nakstad var aldri euforisk. Mens Folkehelseinstituttet ga tommel opp til regjeringa om full gjenåpning, var Helsedirektoratets menn noe mer kjølige. Jeg husker at han nesten var irriterende lite glad. Han viftet med sin lange finger, og kom med sine små stikk om at det ikke var over. Da han i høst lanserte boka si «Kode rød», om sine erfaringer siden mars 2020, kjente jeg på hvor lei jeg var hele fyren. Fra å være han som holdt oss alle i hånda gjennom ei vanskelig tid, var han med ett en kjip påminnelse. Kreftlegen du ikke vil se igjen etter utskrivelsen.
Nakstad tok rollen som folkefienden i høst. Norge var ikke engang ute av bakrusen etter den famøse frigjøringslørdagen da han til Stavanger Aftenblad, og sikkert til alle andre som ville høre, fortalte sannheten. Betyr dette at nedstengninger nå er helt utelukket, spurte journalisten: «Nei, det betyr ikke det, fordi viruset endrer seg stadig vekk og vi vet at vaksineeffekten ikke varer evig». Det var en i ettertid oppsiktsvekkende presis oppsummering. Nesten en profeti.
[ Da viruset slo ut rettsstaten ]
Ingen lyttet. Vi dyttet Nakstad til side som en brysom forkynner, som en badevakt som forsøkte å minne heite horder på vei mot havet om viktigheten av å ha på badesko. Nakstad var tidenes festbrems. Heller ikke det politikerne sa, det med liten skrift om «normal hverdag med økt beredskap», brydde vi oss særlig om. Vi ville ikke leve nesten som før, vi ville jo ha tilbake livene våre som de en gang var. Oppføre oss som de sosiale flokkdyra vi er.
Med fasit i hånd er det verdens enkleste slutning å si at det burde vært iverksatt mer smittevern før. Og i bakspeilet ser uttalelser om one night stands fra Høie, insisterende løfter om julebord fra Jonas Gahr Støre og oppfordringer til å puste med magen fra Raymond Johansen ganske teit ut. Men ville vi høre eller akseptere noe annet i september? Lyttet vi da oppfordringene om munnbind kom i november?
[ Støre lovet ikke akkurat blod, svette og tårer, bare vaksine, vaksine, vaksine. ]
Det er ikke lett å skulle finne det rette nivået av tiltak og belastning. Alle tiltak har en kostnad, mangel på tiltak har en kostnad. Jeg har stor respekt for de avveiningene som er gjort av embetsverk og politikere. Barn og unge, studenter, enslige og gamle har alle betalt den største prisen. Alle tiltak vil øke denne prisen. Det er en balansekunst, med myndig smittevernlovverk som støtte.
Dagsavisen som avis og våre kommentatorer har vært kritiske til den nye regjeringens nøling i møtet med den dramatiske smitteøkningen i høst, og hevdet at vage oppfordringer burde vært påbud. Vi har også fått kritikk for å mene dette. Offentligheten er akkurat nå en koronakakofoni, et opprørt hav av meninger om hva som burde vært gjort. Eksperter og lekfolk i skjønn forening. Den siste gruppa har fått betydelig mer selvtillit, og helt vanlige folk virker å ha fått doktorekspertise på epidemiologi og intensivmedisin. Kanskje kan vi snakke om to leire, to skyttergraver. De som mener det må gjøres mer og de som mener det gjøres for mye. For beslutningstakerne å manøvrere i dette, var ikke enkelt.
Omikron forandret alt. Før dette viruset ankom var jo diskusjonen fruktbar om hva vi som fellesskap måtte kunne leve med og ikke av tiltak. Omikron sprenger skalaen. Igjen, når vi ser oss tilbake, kan det hevdes at det skulle vært gjort mer og fortere da kunnskapen om viruset ble kjent. Men ingen sykehuskapasitet i verden ville ha kunnet ta av for bølgen som nå truer. Flere intensivsjukepleiere hadde ikke vært nok.
[ Kan svaret på hvorfor Norge utmerker seg negativt, være nettopp at vi er verdens beste land å bo i? ]
Etterpåklokskap er som kjent den mest presise vitenskapen. Men kunne regjeringen ha stengt ned samfunnet på en dårlig magefølelse? Nektet folk å omgås, ta seg en øl på bar, gå på jobb? Avlyst jula bare for sikkerhets skyld? Nei, selvsagt ikke. Heldigvis. Mandagens ytterligere innstramninger kom da vissheten var etablert. Om at omikron utgjør en reell trussel mot samfunnets bæreevne.
Det er for mange like mørkt nå som det var i mars 2020. Alvoret er like stort. Sjokket fra den gang matches og kanskje overgås av nedturen vi føler nå. Espen hadde rett. Det var ikke over. Men hvilken konsekvens hadde det hatt, for folkehelsa, om vi ikke hadde fått kjenne på høstens frihetsrus, på seierens sødme, på en velfortjent pause, men levd videre i unntakstilstand?
[ Sannheten er at det bare er ett tiltak som virkelig har effekt på smittespredningen i samfunnet. ]
Vi var gode på lock down. Vi aksepterte krisa. Og jaggu var vi gode på å kaste oss grådig over livet igjen da vi kunne det i høst. Vi elsket normalen. Langt mindre tiltalende og naturlig for oss er det å leve halvveis i en uendelig limbo av tiltak og ufrihet.