Kommentar

Sett pris på frivilligheten

Uten frivillig arbeid stopper Norge.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hver dag sørger frivillige ildsjeler for stor aktivitet i lag og foreninger rundt om i landet. Den frivillige innsatsen tilsvarer 142.000 årsverk, skal vi tro de ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå. Dette gratisarbeidet tilsvarer en verdiskapning på svimlende 80 milliarder kroner. Norge ligger på topp internasjonalt i frivillig deltakelse. To av tre nordmenn over 15 år gjorde frivillig arbeid i fjor. 78 prosent av befolkningen er medlem av minst en organisasjon, og nesten halvparten av oss er medlem i minst to organisasjoner.

2022 er pekt ut som Frivillighetens år, og startskuddet for denne markeringen gikk nylig med arrangementer flere steder. Men over nyttår blir det altså alvor. Da må frivilligheten vise seg fram i hele sin bredde slik at det blir mulig å mobilisere enda flere blant oss til frivillig innsats. Situasjonen er nok ikke så rosenrød som de tørre tallene fra SSB og organisasjonen Frivillighet Norge forteller oss. Her er det mange Tordenskiolds soldater, altså gjengangere blant ildsjelene som drar lasset ved å selge vafler eller lodd.

Den frivillige innsatsen øker, men viljen til å påta seg verv og oppgaver synker. Og medlemstallet går jevnt og trutt ned blant noen viktige bærebjelker i lokalsamfunnene våre. Det er for eksempel ikke lenger så attraktivt å spille i skolekorps. Da blir det spedt med korps i mange 17. mai-tog.

Ordet dugnad hører med i denne sammenheng. Dugnad er et felles utført og ulønnet arbeid av betydning for fellesskapet, gjerne i et lokalsamfunn – eksempelvis en vårrydding i borettslaget eller i regi av en velforening. Og mang et grendehus har blitt satt opp på dugnad. Bare for å nevne noe.

Frivilligheten har lange historiske røtter og er nær knyttet til den norske geografien. I bondesamfunnet, lenge før de frivillige organisasjonene og velferdsstaten dukket opp, oppsto dugnaden når det var behov for ekstra arbeidskraft. Det ble forventet at man stilte opp for hverandre når for eksempel høyet skulle i hus.

Da opprørsloven ble fjernet i 1842 var det ikke lenger straffbart å arrangere folkemøter. Dermed oppsto den ene frivillige organisasjonen etter den andre. Lag og foreninger tok opp i seg dugnadsånden, basert på felles innsats og felles ansvar. Avholds- og misjonsforeninger dominerte, og vi fikk etter hvert politiske partier. Lenge før det fantes offentlig eldreomsorg, drev ulike organisasjoner gamlehjem for eldre som ikke ble tatt hånd om av familien.

Etter andre verdenskrig tok imidlertid det offentlige i større grad over oppgaver som hadde vært utført av frivillige organisasjoner. Det er interessant å minne om at helsestasjonene først ble et offentlig ansvar i 1972. Da hadde Nasjonalforeningen for folkehelse og Norske Kvinners Sanitetsforening 1.200 helsestasjoner i drift rundt om i landet. Disse ble overført vederlagsfritt til kommunene.

Men dette er historie. I dag er frivillig sektor en ganske annen. Under paraplyen til Frivillighet Norge er det 300 medlemsorganisasjoner med over 50.000 lokallag i Norge. Kultur og idrett er de dominerende aktørene. Frivilligheten spenner over et vidt spekter, fra smale interesseorganisasjoner til korps og sangkor. Og veldedige organisasjoner som Frelsesarmeen.

I mange tilfeller er det snakk om tjenester og hjelp som egentlig burde være oppgaver for det offentlige, finansiert over skatteseddelen. Det illustrerende å trekke fram tiltaket «Gi en jul». Dette markedsføres som «et frivillig prosjekt i samarbeid med blant andre barnevernet og Nav». Her kan du og jeg gi julemiddag eller julegave til en familie som trenger det. Prosjektet er så langt rettet mot Bodø, Gjesdal, Sandnes, Sola og Stavanger.

Det må være en politisk fallitterklæring at offentlige etater som barnevernet og Nav her ikke strekker til, men er avhengig av at det gis almisser fra deg og meg. Uten frivilligheten blir det tydeligvis ikke jul for alle. Det er en fattig trøst at giverviljen er stor nå før jul.

Rekrutteringen til frivillig arbeid er skjev. Minoritetsbefolkningen deltar i mindre grad enn majoriteten. Flertallet av de nye nasjonale organisasjonene har ikke lokale lag eller avdelinger. Samtidig mangler de nye lokale foreningene en kobling til nasjonale organisasjoner. Det bør være et tankekors at det har blitt et strekk i laget mellom frivilligheten lokalt og nasjonalt. Den største medlemsøkningen har skjedd i rettighets- og støtteorganisasjoner for syke og personer med nedsatt funksjonsevne. Organisasjoner for smale grupper øker også.

Det må være en offentlig oppgave å legge til rette for at frivillig arbeid kan blomstre rundt omkring i landet. Det er et positivt bidrag at Støre-regjeringen nå gir full kompensasjon for momsen som lag og foreninger betaler for varer og tjenester. Videre bør det være en politisk oppgave å sørge for at det kommunene og staten kan gi enda bedre tilbud til befolkningen. Det kan ikke være riktig at foreldre må delta på dugnad for å gi barnehagen et nytt malingsstrøk.

Hver og en av oss bør tenke gjennom hvordan vi selv kan yte frivillig etter evne. Det mest bedagelige er å synke ned i sofaen, men det behøver ikke å være det beste for verken den enkelte eller samfunnet. Det gjør oss til lykkeligere mennesker å stille opp for hverandre. Vi må dra lasset sammen. I så måte er vi alle sosialdemokrater. Neste år skal vi sammen feire Frivillighetens år 2022. Da bør alle, som ikke allerede er sterkt engasjert, vurdere seriøst hvordan vi selv kan bidra med frivillig innsats.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen