Kommentar

Gud og vaksine

Politikere må våge å sette hardt mot hardt når religiøs atferd påfører resten av samfunnet en skyhøy risiko.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Scenen fra en hotellobby i Jerusalem for noen år siden går ikke så raskt ut av glemmeboken. Ved en tilfeldighet møtte jeg et norsk turfølge som hadde gledet seg slik til å feire påske i Israel. Etter en anstrengende reise nattetid så de fram til å få sjekket inn på hotellrommene. Det var lettere sagt enn gjort. Hotellet hadde i dagene før vært befolket av ultraortodokse jøder som hadde et større arrangement der. Møtet var ferdig, men mange av deltakerne hadde ikke kommet seg ut av hotellrommene før høytiden inntrådte. De forholdt seg strengt til sabbatsreglene som forbød de å gjøre aktive handlinger på en slik dag. Konsekvensen for den norske reisegruppen ble at de måtte oppholde seg i hotellobbyen i påvente av at sabbaten var over og rommene kunne tømmes.

Jeg minnes sinnet som veltet fram i meg i møte med denne type religiøs fremferd. Uskyldige tredjepersoner ble ofre fordi de ortodokse kunne slå seg for brystet og proklamere at de hadde fulgt Guds bud. Hensynet til å dekke egne behov, ble mer tungtveiende enn å innse hva deres religion påførte andre. Sett utenfra oppleves det som form for religiøs egoisme som ikke bør tas på med silkehansker, slik som den israelske staten har gjort siden Israels tilblivelse i 1948. Ortodokse jøder har for eksempel lenge sluppet unna tvungen verneplikt.

Møtet med ortodokse i Jerusalem har fått fornyet aktualitet i møte med pandemi og vaksinemotstand. Det er dessverre en kjensgjerning at mange religiøse grupperinger, enten de er kristne, jødiske eller muslimske, står fremst i rekken i å pukke på at ingen samfunnsmyndighet har rett til å påtvinge dem uønsket vaksine. De siste ukene har jeg hørt mange triste historier fra kristenkonservative miljøer om hva vaksinemotstanden har ført til. Overbeviste vaksineskeptikere har møtt døden eller er blitt utsatt for alvorlig sykdom.

Under en pandemi handler dette om noe mer enn den risiko man utsetter seg selv for. Man påfører resten av samfunnet og nærmiljøet noe som virkelig er nødvendig å diskutere.

Retten til å kunne reservere seg er en viktig verdi i et liberalt samfunn, men det kan ikke være akseptabelt at de som utsetter samfunnet for stor risiko skal slippe unna uten noen form for konsekvens. De som nekter å vaksinere seg må for en periode finne seg i at de har redusert mulighet til å delta i samfunnet. Det er ikke mulig å få både i pose og sekk.

Når krav om vaksinepass møtes med argumenter om at religionsfriheten trues, er det etter min mening et eksempel på hvor galt det kan bære av sted. Prinsipper gjøres absolutte og gjør det vanskelig for myndighetene å håndtere kriser.

Regjeringen i Norge har foreløpig valgt å holde seg til en svært så liberal linje i møte med vaksinemotstandere. Vi vet ikke hva pandemien vil bringe de nærmeste månedene, men det kan bli nødvendig å ta et oppgjør med misforstått snillisme, uansett hva vaksinemotstandere fører i marken for at de ikke vil delta i tiltak som skal til for å få samfunnet på rett kjøl igjen. Det er å håpe at regjeringen forbereder seg godt slik at den evner å balansere hensynet til religionsfrihet og at vi tross alt lever i et samfunn der vi er helt avhengige av at folk innretter seg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen