Kommentar

De aller farligste vaksinefornekterne

Det finnes dem som ikke vil ta vaksinen. Og så finnes det dem som ikke får ta vaksinen.

Siri
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

På norske sykehus må de nå avlyse operasjoner. Den viktigste forklaringen er at svært syke covid-pasienter spiser opp intensivkapasiteten. Omtrent halvparten av disse pasientene er folk som ikke er vaksinerte.

Alle har rett på helsehjelp. På samme måte som en storrøyker skal få god behandling hvis hun får lungekreft eller KOLS, eller en fyllekjører som krasjer bilen har krav på akuttbehandling og rehabilitering, skal også vaksinemotstandere få pleie og behandling når de blir smittet og syke. Slik skal og må det være. Det er et av adelsmerkene på det norske, offentlige helsevesenet. Med et mulig unntak for dem som jobber i helsesektoren, bør det være frivillig å ta vaksinen. Den tillitsbaserte ordningen har vært en suksess i Norge. Prosentandelen som har tatt én, to eller tre doser er høy og stigende.

Likevel er det provoserende at én av ti nordmenn ikke vil ta vaksinen. Mange av dem tror mer på tilfeldige teorier de har funnet på nettet, enn på anerkjent ekspertise og vitenskap. Det framstår som selvsentrert og korttenkt når folk lar sitt eget personlige valg gå foran å ta ansvar for fellesskapet. Ekstra frustrerende er det at det går så hardt ut over mange medmennesker: De som må leve lengre med smerter og usikkerhet fordi operasjonen de skulle ta, må vente. De som står i fare for å miste jobben, fordi samfunnet stenger ned igjen for å beskytte et helsevesen i knestående.

Likevel: Veien å gå er ikke å sette i gang en polarisert hatkampanje mot antivaxxere. Det er tendenser til det nå, også i Norge. Flere peker på at denne lille gruppas dårlige valg er grunnen til at resten av samfunnet må leve med harde innskrenkinger. Hadde de vaksinert seg, ville kapasiteten på sykehusene ha vært god nok til at det ble plass til flere viktige operasjoner, og vi ville ha sluppet å sette et så hardt press på samfunnet for å tvinge smitten nedover.

Legene som har samtaler med pasienter som ikke vil vaksinere seg, sier at det nærmer seg et punkt der det ikke lenger nytter å føre en fornuftig samtale. De snakker om et grunnfjell av vaksineskeptikere. De som var åpne for argumenter og diskusjon, og som var villige til å bytte mening, har allerede ombestemt seg. De som fortsatt ikke vil ta noen sprøyte, er ikke mulige å nå inn til. Det er trist. Disse menneskene setter seg selv i stor helsefare, og holder seg sårbare for et virus som kan gi dem livstruende sykdom. Og de beveger seg lengre og lenger inn i et tankeunivers som er dominert av frykt, konspirasjonsteorier og mistillit. Det kan umulig være noe godt sted å være.

I stedet for å sette i gang en verbal klappjakt på denne gruppa, uansett hvor fristende det føles å gjøre det, kan det være lurt å ta en titt i speilet. Det finnes en annen type vaksinemotstand som vi er kollektivt ansvarlige for. Mutantene som har skapt smittebølgene og nedstengingene, har kommet fra land der nesten ingen har fått vaksine.

Vår mangel på internasjonal solidaritet er en stor del av forklaringen på at det ble slik. Hadde vi vært mer ivrige på å dele vaksinene med folk i fattige land, hadde vi høyst sannsynlig skapt langt mindre gunstige forhold for mutanter. Og vi hadde som et minimum og i alle tilfelle bidratt til å beskytte mange mennesker mot alvorlig sykdom eller død.

«Ingen er trygge før alle er trygge» er ikke en klisjé, men en hard realitet. Noe av det viktigste norske myndigheter kan bidra med for å skaffe flere vaksiner til fattige land, er å støtte at man midlertidig fjerner patentene på covid-19-relaterte vaksiner og utstyr. Det vil føre til at flere fabrikker, som i dag ikke har tilgang på patentene, kan produsere vaksiner. Blant annet fabrikker i fattige land.

I stedet for å sette i gang en verbal klappjakt på denne gruppa, uansett hvor fristende det føles å gjøre det, kan det være lurt å ta en titt i speilet.

Det er fortsatt ni bokstaver igjen i det greske alfabetet etter Omikron, og atskillig flere muligheter for nye mutanter. I juni skulle Verdens handelsorganisasjon, WTO, diskutere en fristilling av patentene. Det møtet ble avlyst på grunn av smittefare, og utsatt til månedsskiftet november-desember. Også det møtet ble avlyst og utsatt på ubestemt tid, denne gangen på grunn av omikron. Dette kan man kalle poetisk ironi eller karma som biter deg bak.

Viruset har i alle fall klart å framvise langt mer handlekraft og fleksibilitet enn WTO og andre internasjonale aktører hittil. Selv om Norge har signalisert at vi ikke lenger vil blokkere deling av patentene, og heller søke et kompromiss, hjelper det lite så lenge WTO skyver beslutningen til et ukjent tidspunkt i framtiden.

Da Norge bestemte seg for å ikke bruke AstraZeneca-vaksinene fordi en sjelden bivirkning var blodpropp, som jo er svært alvorlig, var vi rundhåndede. Vi ga vaksinene vi mente ikke var gode nok for oss selv, til et knippe utviklingsland i stedet. Det ble framstilt som en gladsak, et uttrykk for vår solidaritet og sjenerøsitet. Disse vaksinene har sikkert reddet liv. Men de kan også ha bidratt til den vaksineskepsisen vi ser i enkelte afrikanske land.

Folk velger selv hvem de vil være sinte på. Men man kommer lenger med å jobbe for at ansvarlige myndigheter, også våre egne, tar ansvar for at flere mennesker verden over blir vaksinert, enn å bruke kreftene på å skjelle ut vaksinemotstandere på sosiale medier.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen