Kommentar

Hvem kan du stole på?

Det er denne snikende følelsen av at Norge kanskje ikke er det landet vi alle har trodd.

Demonstrasjon mot koronatiltak i Berlin tidligere i år. Enn så lenge er slikt et marginalt fenomen i Norge.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er mye nå. Altfor mye.

«Ressurssterke aktører» som slipper unna skatteregningen ved hjelp av kontakter i Skatteetaten? Kan det faktisk skje i Norge? Ja, om vi skal tro på krefter internt i etaten. De har varslet Finansdepartementet om at det er en kultur for å påvirke «offentlig myndighetsutøvelse på skattekontorene til fordel for skattepliktige med kontakter». Dette har avisa Klassekampen fortalt oss denne uka.

Så er det politikernes frynsegoder, høye lønn og de mange forsøkene fra det som skal være våre fremste folkevalgte på å snike til seg litt ekstra goder, enten det er i form av juks med reiseregninger eller triksing for å få en gratis pendlerleilighet, bekostet av oss skattebetalere.

Vi bør ikke ønske oss en politisk klasse løsrevet fra folk flest

Det er alle politikerne som havner hos First House og andre steder i påvirkningsbransjen, der de selger sine nettverk og kunnskaper etter år som folkevalgte for altfor mange millioner kroner.

Og de ferske tallene fra Statistisk sentralbyrå, som viser at de rikeste er langt rikere enn vi har antatt, og betaler mindre skatt enn oss andre. Og at de sosiale forskjellene i Norge er større enn vi har latt oss forlede til å tro.

Den skamløse behandlingen av trygdede, som fortsatt ikke har fått oppreising etter at NAV-skandalen har rullet og gått i to år. Alle koronautbetalingene som har gått til bonuser og utbytte, altså overføring av våre alles skattepenger til de få og skamløse.

Og teknokratiets og «de fornuftiges» fallitt i form av galopperende strømpriser, noe som selvsagt aldri, aldri ville skje i følge teknokratene og de fornuftige – når de en sjelden gang steg ned til oss andre og snakket om framtiden de så for seg.

Det er denne snikende følelsen som melder seg av at Norge kanskje ikke er det tillitsfulle, åpne, egalitære samfunnet vi alle har trodd.

Også de politiske protestene har endret karakter i landet vårt. Det er gjerne snakk om ad hoc-aksjoner, ensaksaksjoner. Bompenger. Vindmøller. Strømpris og vaksine. Den helhetlige samfunnsanalysen i opprøret er det ikke alltid like enkelt å få tak i, men det er kanskje ikke så farlig. Det viktigste er jo at noe rammer deg eller meg, og det finner vi oss ganske enkelt ikke i.

Da lager vi heller en Facebook-side der fornuftige innlegg står ved siden av konspiratoriske, og hele aksjonen til enhver tid står i fare for å havne i klørne på ubehagelige krefter langt til høyre i landskapet. Vi lar raseriet bli til avmektige skrik, som først og fremst bidrar til å øke følelsen av at noen langt der oppe svikter oss.

Noe mange av dem tilsynelatende også gjør.

Det som er i ferd med å skje, er alvorlig. Har noe bristet i det siste, eller er det bare våre illusjoner om Norge som noe annerledes og vakkert som har fått seg en smekk?

Jeg har bodd i et samfunn der tilliten er borte for lengst. Min kone kommer fra et slikt samfunn. Det er mye jeg elsker med Mexico, men vi kan av naturlige årsaker ikke importere folket, luktene, smaken og klimaet. Og vi må for all del unngå å importere alt det andre.

Vi bør ikke ønske oss en politisk klasse løsrevet fra folk flest. Korrupsjonen, følelsen av utrygghet, muligheten til å kjøpe seg ut av store og små situasjoner. Rikdom på toppen, evig frykt for neste krise i midten, elendighet på bunnen. Et samfunn der ingen stoler på noen, og aller minst på myndighetene.

Vi er fortsatt et godt stykke unna. Men det er på tide med et lite varskurop. Det er ingenting i grunnvannet vårt som garanterer sosialdemokrati og et tillitsfullt samfunn. Det er det vi, i fellesskap, som må sørge for. De på toppen, og alle oss andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen