Ingenting er viktigere for oss enn at barna våre har det bra. Og vi ønsker dem et bedre liv enn vi selv har hatt. Likevel oppleves det nå verre å være ung enn gammel. Hvordan kan vi ha bygd et samfunn med normer og forventninger som gjør at dagens unge ser mindre lyst på livet enn før? Forskerne slår nå alarm i ny undersøkelse.
16 år på rad har Norge toppet FNs kåring over verdens beste land å bo i. På absolutt alle parametre du kan hoste opp, vil Norge ende i verdenstoppen på «indeks for menneskelig utvikling». Best helse, best utdanning, best infrastruktur. Best.
Siden årtusenskiftet har Kari nesten doblet lønna si, mens levekostnadene har økt med bare rundt en tredjedel. Økonomisk har de siste tiårene vært en fest. Alt som er målbart tilsier at dette landet er verdens beste sted å være menneske. Og er man så heldig å være her, akkurat nå, setter man sannsynligvis en slags verdensrekord i velstand for et gjennomsnittsmenneske.
«Hver eneste morgen bør vi synge gledessalmer til vår herre, til Gerhardsen, til oljen i Nordsjøen som har gitt oss et land å bo i som langt på vei har alle de kvaliteter som skal til for å ha et godt liv og god helse. Vi er avsindig heldige i dette landet. Og hver jævla dag burde vi prise oss lykkelige over at vi har et land å overføre til barna og barnebarna våre som er så løfterikt, så trygt, rettferdig og trivelig å bo i».
Den nå dessverre avdøde sosialmedisineren Per Fugelli visste å sette ord på ting. Sitatet over er hans, som svar på spørsmålet om hva som er diagnosen på Norge. Men det er grunn til å stille spørsmål ved hva vi faktisk overfører til barna og barnebarna. Det har ikke vært nok med Gerhardsen og olje.
Annethvert år lodder undersøkelsen Norsk Monitor stemninga blant tre-fire tusen nordmenn fra 15 år og oppover. To spørsmål knyttes til «opplevd livskvalitet»: Lykkenivå og tilfredshetsnivå. Det første nivået er målt siden 1985, det andre fra 1999. Funnene alarmerer forskerne.
Mens ungdom og unge voksne fra 15 til 40 år rundt årtusenskiftet var mer tilfredse med tilværelsen enn de fra 40 og oppover, er bildet nå snudd på hodet. Mens de voksne og gamle i dette landet relativt bekymringsløst nyter godt av nettopp verdens beste land å bo i, av olja og velferdsstaten, av trygge jobber, fete pensjoner, trygghet og bedre helse, ser det annerledes ut blant den yngre halvdelen av oss. I Norge i dag er de over 60 mest happy med tilværelsen. Slik har det ikke vært før. Og slik bør det kanskje ikke være. Er det ikke et brudd på selve generasjonskontrakten? Skiftet beskrives som dramatisk.
Det siste tiåret har betydd «en klar nedgang i lykkefølelse og tilfredshet med tilværelsen blant ungdom og yngre voksne», skriver forskerne bak undersøkelsen i Norsk tidsskrift for ungdomsforskning. De som er fra 15 til 24 år bekymrer seg nå mer for framtida. Lenge var disse tallene svært stabile. Men fra 2011 til 2019 har det vært en eksplosiv utvikling. Mens 15 prosent av de aller yngste undersøkelsen i 1999 ofte var urolige for hva som ventet, er nivået nå på 25 prosent. Frykt for arbeidsledighet og at man ikke skal klare seg økonomisk er tiltakende, og bakom det hele murrer klimaendringene som en konstant bilyd i tilværelsen. Nivået stiger også mye blant de mellom 25 og 40, men forblir stabilt for de over 40.
Slik bør det kanskje ikke være. Er det ikke et brudd på selve generasjonskontrakten?
«Nedgangen blant ungdom og yngre voksne i Norge i tiåret 2009–2019 må kunne kalles dramatisk, og det å forstå hva som har skapt den blir viktig om en skal klare å snu utviklingstendensen», konkluderer forskerne med. Oppsiktsvekkende er det også at utviklingen er spesiell for Norge. Våre nordiske naboland har ikke sett en tilsvarende utvikling der det er de yngre i befolkningen som opplever å være på defensiven i livet og der opplevelsen av livskvalitet – følelse av lykke og tilfredshet – har sunket så raskt.
[ Skal landet vårt henge sammen, må boligpolitikken for distriktene bli bedre. ]
Å være ung i Norge er kanskje ikke for jævlig. Alt er jo relativt her i verden. Men utviklingen er tydelig. Funnene i Norsk monitor går hånd i hånd med mange andre undersøkelser. Det viser seg med stadig sterkere kraft at press om prestasjoner i skolen, om utseende og kropp, men også forventninger og opplevde krav om sosiale relasjoner, påvirker ungdom og unge voksne negativt. Fellesskapets normer om hva som er verdifullt, våre krav og forventninger, gjør yngre folk deprimert.
Dette er universelle, moderne faktorer. Norske og internasjonale studier viser at psykiske helseplager øker blant ungdom. Men kan svaret på hvorfor Norge utmerker seg negativt i denne sammenhengen, være nettopp at vi er verdens beste land å bo i? Og at det bare er én vei videre fra den posisjonen, hvilket er nedover? Er dette prisen av vellyketheten vår? En følelse av at det beste ligger bak en, er ikke god. I Norge har vi også en unik faktor i at oljen, som har vært en nasjonal hvilepute i 50 år, er blitt problematisert. Moralsk, men også som fremtidig inntektskilde. Oljens skjebne oppleves kanskje som nært knyttet til landets skjebne. Livet på toppen har åpenbart psykologiske konsekvenser.
[ Du må bare følge magefølelsen, sa damen på smittesporingstelefonen til meg. Hvordan kom vi hit? ]
Siden undersøkelsen ble gjort har landet vært gjennom en pandemi. Den har rammet alle grupper, men kanskje særlig de unge, enten de er i studier, nye i arbeidslivet eller i en skjør etableringsfase med små barn. De siste to årene har ikke løftet håpet, og forskerne mener det er grunn til å tro at nedgangen i opplevd livskvalitet fortsetter å synke.
Vi er et land der ungdommen ser stadig mørkere på tilværelsen. Det må jo være et nederlag. Hvem tar ansvar for at landets framtid faktisk skal få troa på den?