Vi har en boligkrise her i landet, men boligkrisen ser ikke lik ut overalt. I mange deler av landet er markedet glohett. Folk med helt vanlige inntekter har problemer med å bosette seg i hovedstaden vår, på grunn av boligprisene. I avisene er «slik hjelper du barna med boligdrømmen»-saker en gjenganger nærmest på linje med kryssord-, bridge- og sjakk-sidene. Det er noe ganske sprøtt med at noe så fundamentalt som tilgangen på et godt sted å bo, har blitt så avhengig av lommeboka til mor og far.
Bolig er et politikkområde med et enormt sug etter nye politiske tiltak.
I skyggen av denne galoppen, som er verst i Oslo, men som er et landsdekkende problem, finner vi steder med boligmarked som lunter av gårde i rolig fart. Det er ikke alle steder boligprisene øker. Noen steder står prisene stille, andre steder faller de. De økende geografiske forskjellene er alvorlige. Noen steder gjør få tilgjengelige hus at færre flytter til. I mange av bygdene våre er byggekostnadene høyere enn boligverdien. Det gjør at folk ikke tør ta opp lån, eller ikke får lån fra banken. Da jeg besøkte Flesnes i vakre Kvæfjord i Troms sommeren før korona, fortalte folk om at de ikke fikk boliglån selv om det lokale næringslivet blomstret. Det finnes mange slike eksempler rundt om i landet.
[ Dessverre er det markedet, ikke fornuften, som nå styrer vår viktigste fastlandsressurs. ]
Det er flere grunner til å være bekymret over forskjellene.
Den første grunnen er det fagfolkene kaller «innlåsning». Litt enkelt sagt betyr det at du ikke har råd til å flytte, fordi boligen har falt i verdi, du må selge med tap og du har ikke råd til å flytte dit du ønsker. Det gjør det for eksempel vanskeligere å flytte ved samlivsbrudd, eller få seg jobb et annet sted. I stor skala kan dette også ramme veksten og omstillingsevnen vår, fordi jobber blir stående ledig ett sted, mens folk er arbeidsledige et annet.
Jevnt, rolig fallende boligpriser gjelder en del små bygder, men vi så også et storskala, brått eksempel på det samme i Stavanger under oljeprisfallet – folk som mistet jobben måtte selge boligen sin med tap samtidig, og fikk en dobbelt smell.
Den andre grunnen er at det gjør formuesforskjeller dobbelt problematiske, fordi de også blir geografiske forskjeller. Norge er allerede et land med formuesforskjeller på linje med Storbritannia, med sine kostskoler og slott.
I november kom en ny studie fra Statistisk sentralbyrå av ulikheten i Norge. Her kan vi lese at nesten halvparten av formuesforskjellene er knyttet til forskjeller i boligmarkedet – fordi så mye av pengene i Norge er plassert i boliger. Det at boligprisene øker raskest i Oslo og de store byene, er en viktig grunn til at stadig større andeler av de store pengene er plassert i urbane strøk.
[ Vaksinene skulle ordne opp. Men det eneste som nå virker å være helt sikkert, er at alt er usikkert. ]
Vi vet allerede at store forskjeller i et samfunn kan påvirke demokratiet, det kan påvirke tilliten, det kan påvirke vekstkraften i økonomien. Hvilke konsekvenser får det da hvis forskjellene også blir geografiske og knyttet til noe så basalt som hjemmet vårt?
Forskerne er i ferd med å forstå stadig mer av dette spørsmålet. Særlig boligprisnedgang der du bor ser ut til å skape politisk misnøye, og det påvirker hvordan folk stemmer. Et stort forskningsprosjekt tilknyttet universitetet i Oxford fant for eksempel at støtten til høyrepopulistiske partier i Norden økte når boligprisene falt (noe de tidligere har funnet for blant annet Brexit). Folk blir misfornøyde, urolige og sinte når boligen deres taper verdi, når de ikke har friheten til å flytte som de ønsker og når avstanden mellom ulike deler av landet vokser, økonomisk og sosialt.
[ Kan åtte vaktbikkjer, industribevisste sosialdemokrater og grønn front binde regjeringen til masta? ]
Bolig er et politikkområde med et enormt sug etter nye politiske tiltak. For eksempel i skattepolitikken. Fordi eiendom har såpass lav skatt sammenlignet med for eksempel skatten på å skape arbeidsplasser, får storbyene en ekstrafordel: Ettersom prisene er høyere, får rike boligeiere og eiendomsinvestorer her en større skatterabatt enn boligeiere på bygda, sagt litt enkelt.
Men det er mye man kan gjøre direkte rettet mot distriktene. Ett eksempel er å finne i regjeringens Hurdals-plattform, å styrke Husbankens distriktsrettede arbeid. Å gjøre tilgjengelig offentlig kapital for boligbygging og boligkjøp, er antakelig et avgjørende tiltak, og vi vet at Husbankens ordninger ikke er gode nok i dag løse boligutfordringene i Bygde-Norge. I Danmark er det etablert et eget fond for å rive eller renovere falleferdige hus – også i slike retninger går det an å tenke for områder med fallende boligpriser.
[ Hvorfor litt til alle er bedre enn mer til noen. ]
Uten kloke valg i boligpolitikken kan det bli større strekk i laget. Noe av det flotteste med Norge, er at vi har tillit til hverandre, har små forskjeller, er i samme båt. Ja, er i samme norske hus.