Kåre Willoch er en av de mest glitrende begavelser som har sittet i statsministerstolen, skriver Per Otto Borgen i sin bok om Norges statsministre. De fleste historikere vil være enig i det. Men om han egentlig likte å være statsminister er ikke like sikkert. Willoch skrev selv i en av sine erindringsbøker at «statsminister er det morsommere å ha vært enn å være».
Som statsminister 1981-1986 sto han for en politikk som førte til varige forandringer av det norske samfunnet, et systemskifte rett og slett. Willochs regjering deregulerte kreditt-, valuta- og boligmarkedet. Regjeringen innførte en friere varehandel, oppløste NRK-monopolet, avskaffet det folkevalgte flertallet i forretningsbankenes representantskap, gjennomførte skattelette for personer og bedrifter, arbeidet for avvikling av statsbedrifter og åpnet for private helsetjenester. Regjeringen vingeklippet Statoil og begrenset på den måten statsoljeselskapets økonomiske og politiske makt.
[ Tidligere statsminister Kåre Willoch er død ]
Willochs rene Høyre-regjering seilte inn på den kraftige internasjonale høyrebølgen som slo inn over landet på 80-tallet. Det var den samme bølgen som brakte Ronald Reagan til topps som president i USA og Margaret Thatcher til statsminister i Storbritannia.
Etter en hard valgkamp, der statsministerkandidat Willoch og partiformann Erling Norvik utgjorde en meget sterk duo og der Willoch møtte Gro Harlem Brundtland i flere intense TV-debatter, ble Høyre på valgnatta klokket inn med 31,8 prosent. Det er det beste resultatet noen gang for Høyre etter krigen. Da KrF sa nei til å gå inn i Willochs regjering på grunn av abortsaken, dannet Kåre Willoch den første rene Høyre-regjeringen siden 1928. KrF skiftet standpunkt til regjeringsspørsmålet i 1983 og regjeringen ble utvidet til en flertallsregjering med KrF og Sp.
[ Gro Harlem Brundtland: – En sentral politisk leder er gått bort ]
Regjeringen overlevde valget i 1985 med Carl I. Hagen fra Frp på vippen i Stortinget. I 1986 var det slutt. Det året stupte oljeprisen og Willoch la fram en tilstramningspakke med blant annet en øking i oljeprisen på 35 øre per liter. Willoch visste at Carl I. Hagen ikke kunne godta en slik avgiftsøkning. Likevel stilte han kabinettsspørsmål på pakken i håp om Ap ville støtte regjeringen. Der var en grov feilvurdering. Så grov at mange i ettertid har hevdet at statsministeren i virkeligheten valgte å kaste kortene. Han var gått lei. Kort tid etter utpekte Willoch Høyres nye leder, Rolf Presthus, som partiets statsministerkandidat.
Det er som statsminister Willoch vil bli husket best. Da strålte han. Men han vil også bli husket for jobben han gjorde som Høyres formann, parlamentarisk leder og statsråd i Per Bortens regjering. Han kom ikke godt overens med statsminister Per Borten. Willoch trakk seg som handelsminister fra regjeringen i 1970, året før Borten-regjeringen brøt sammen. Det var bedre å bygge seg opp som Høyres viktigste politiker fra plassen som parlamentarisk leder, enn fra en statsrådstaburett i en regjering som var i ferd med å sprekke.
[ Les Dagsavisens portrettintervju med Kåre Willoch fra 2017 ]
Kåre Willoch tok ikke gjenvalg til Stortinget ved valget i 1989. Han sa farvel til rikspolitikken, men ikke til politikk generelt. Ni år fulgte deretter som fylkesmann for Oslo og Akershus før han så tok rollen som styreleder i NRK. Han markerte han seg også som leder for Sårbarhetsutvalget fra 1999.
I likhet med Einar Gerhardsen fortsatte han med å skrive politiske bøker, holde taler og delta i debatter til sin dødsdag. Willoch skrev godt, men aldri kritisk om sin egen innsats. Han så ingen grunn til å være selvkritisk. Han var meget bevisst sitt fabelaktige intellekt. Fra å være ganske mørkeblå, ble han mer lyseblå. Han ble opptatt av klimasaken, og han fikk et meget kritisk syn på Israel. Også barns oppvekstvilkår og unge familiers levekår opptok Willoch på hans eldre dager.
Willoch ble kanskje aldri folkekjær, til det var han for reservert, men han ble høyt respektert og beundret av svært mange.
Kåre Willoch kommer høyt opp på lista over etterkrigstidas største politikere.