Tilliten mellom de folkevalgte og folket i Europa er tynnslitt. Vi har de gule vestene i Frankrike i minne. Og enda ferskere demonstrasjonene og opptøyene mot koronarestriksjoner i flere land. 40.000 rasende østerrikere tok til gatene i Wien i forrige uke.
I de fleste europeiske landene står ikke lenger den politiske kampen mellom en moderat høyreside og en moderat venstreside. De store partiene har blitt små, eller i beste fall mellomstore. Én-sakspartier har vunnet fram ved å være rene og ranke på klima, innvandring, populisme og farlig nasjonalisme. De brede folkepartiene står i en politisk spagat hvor kompromiss-politikk er vanskelig å selge. Jeg savner Thorvald og Jens Stoltenberg som snakket så varmt om verdien av kompromisser.
«For meg er kompromiss et av de vakreste ordene vi har», sa Thorvald Stoltenberg sommeren 2017. «Ofte har kompromisser i norsk politikk blitt sett på som noe negativt. Men å finne gode balanserte løsninger er noe jeg ser på som viktig», sa Jens Stoltenberg da far og sønn lanserte boken «Samtaler» før valget i 2009. De to uttrykte begge en stor stolthet over å inngå kompromisser.
[ Den meningsløse strømkrisa ]
Det ligger i sakens natur at store og brede partier internt må kompromisse seg fram på mange saksfelt. Når nå de store partiene har blitt mindre, må de også finne brede løsninger med andre partier. Det fordrer at også de små partiene er villige til å fire på sine krav og ofre noen absolutter for å skape enighet. Da blir velgerne fort skuffet. Derfor må partier også få noen blanke seire.
Sosialdemokraten Tarjei Skirbekk har skrevet en tankevekkende bok om de moderate folkepartienes fall i Europa. Og han bruker bevisst begrepet «moderate». Her tenker Skirbekk på de tradisjonelle konservative, sosialliberale, kristendemokratiske og sosialdemokratiske partiene.
Over hele Europa har moderate folkepartier, både til venstre og høyre i det politiske landskapet, tapt oppslutning eller kollapset. Det politiske landskapet har blitt mer fragmentert og polarisert. Derfor har det blitt vanskeligere å danne styringsdyktige regjeringer. Populistiske partier og ytterpartier har vokst. Og valgdeltakelsen har sunket drastisk. Nå er det hjemmesitterne som er det største «partiet» i mange europeiske land. Tilliten til politikere er gjennomgående lav og synkende.
[ Regjeringen retter opp en stor urettferdighet i pensjonssystemet. ]
Hvorfor er de moderate folkepartiene ikke lenger så store som de var i sine glansdager? Skirbekks svar er at disse partiene har noe av skylden selv. De er medansvarlige for å ha åpnet opp rommet for populister og ytterliggående partiers vekst. Resultatet har blitt en forsterket politisk polarisering mellom liberale og nasjonalkonservative. Feilen er at de moderate partiene i flere tiår har ført en politikk for å tilpasse seg samfunnsutviklingen. Løsningen er å forme utviklingen, ikke bare la seg drive med på globalisering og kapitalistiske markedskrefter.
Hvordan er så situasjonen i vår egen andedam? Også her i Norge fikk vi et mer fragmentert og polarisert politisk bilde ved høstens stortingsvalg. Arbeiderpartiet er ikke lenger ørnen i norsk politikk. Det var Senterpartiet som i realiteten sørget for at Jonas Gahr Støre ble statsminister ved å kapre velgere på borgerlig side. SV, Rødt, MDG og Venstre gikk fram, mens Høyre gikk mest tilbake. By og land går heller ikke hand i hand. Dette er spesielt synlig for Oslos vedkommende. Råneren på bygda forstår ikke den urbane som drikker caffè latte på Grünerløkka. Og motsatt.
I så måte er det interessant å trekke paralleller til det nylig avholdte lokalvalget i Danmark. Her gjorde Socialdemokratiet det svært dårlig i de store byene, mens partiet holdt rimelig stand i distriktskommunene. Den store overraskelsen var at Enhedslisten (tilsvarende Rødt i Norge) ble største parti i København. Statsminister Mette Frederiksen har hatt delvis suksess med å legge sosialdemokratenes politikk til høyre i innvandringspolitikken og til venstre når det gjelder velferd. På den måten klarte Frederiksen å få tilbake mange av velgerne som hadde rømt til innvandringskritiske Dansk Folkeparti. Men nå røyner det altså på i de store byene.
[ Et godt budsjett har blitt enda bedre. ]
Også i Sverige har det skjedd interessante ting den siste tiden, som viser at Skirbekk langt på vei har rett. Sosialdemokraten Magdalena Andersson ble nylig valgt til ny statsminister for en historisk svak mindretallsregjering. Socialdemokraterna styrer alene mens det er stort borgerlig flertall i Riksdagen. Centerpartiets aversjon mot å gi de sterkt innvandringskritiske Sverigedemokraterna politisk innflytelse er verdifaktoren som sikrer fortsatt sosialdemokratisk styre.
Det kan diskuteres hvor demokratisk det er å isolere Sverigedemokraterna, et parti som har 20 prosent av svenske velgere i ryggen. Til sammenlikning tok Erna Solberg Frp inn i varmen, og gjorde partiet mer ansvarlig i regjering. Men Frp fikk som kjent nok av grå politikk og forlot i fjor det gode selskap, for i stedet å blankpusse profilen. Noe av det samme var tankegangen da SV unnlot å gå inn i Jonas Gahr Støres regjering. Forskjellen er imidlertid at SV har en stor Rødt-gruppe til venstre for seg i Stortinget.
[ «Sosialdemokraten Magdalena Andersson får en mer utfordrende oppgave enn hun så for seg» ]
Framvekst av nye partier er selvsagt ikke noe negativt i seg selv, snarere tvert om. Nye partier får de etablerte til å skjerpe seg, slik at de kan ta opp i seg nye strømninger blant velgerne. De engang så store partiene må gå i seg selv. Men det bør være håp for de moderate folkepartiene. De må først skjønne at de har medvirket til å skape grobunn for kreftene som har ført til at de har blitt mindre i størrelse. For Ap bør svaret være gode universelle velferdsordninger. Skattesystemet må bli mer progressivt ved at de rike må bidra mer til fellesskapet, slik Ap/Sp-regjeringen nå gjør gjennom budsjettforliket med SV.
Jonas Gahr Støre har gradvis lært av feilene som han og Jens Stoltenberg gjorde i 2000 og 2001 under den første Stoltenberg-regjeringen. Tankegodset som var inspirert av Tony Blairs New Labour og New Public Management er klokelig historie. Arbeiderpartiet har lagt politikken litt mer til venstre, og slagordet «Nå er det vanlige folks tur» har tydeligvis slått an. Men bare delvis. Ap må passe seg for ikke å gå i den danske fella.
By og land må gå bedre hand i hand enn det som nå er tilfellet. Her må det bygges bro via nye kompromisser. Og de må markedsføres i Thorvald og Jens Stoltenbergs ånd.