Kommentar

Den norske rasismen

Skal vi virkelig forstå hvorfor rasistiske forestillinger og holdninger lever i Norge den dag i dag, må vi kjenne til de historiske prosessene vårt eget samfunn er formet av.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Linda Noor

Linda Noor

Sosialantropolog Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank www.minotenk.no

De aktuelle debattene om rasisme i Norge er preget av motstand mot å bruke amerikanske begrep og teorier, og unnvikelse fra historiske forhold. Norge har en mørk og alvorlig historie med rasistiske overgrep, både i og utenfor landets grenser.

Det er et historisk faktum at nordmenn bidro til den transatlantiske slavehandelen på alle nivåer

Det er vanlig å motsette seg Norges delaktighet i den dansk-norske slavehandelen på 1600- og 1700-tallet fordi Norge i denne perioden var i union med Danmark. Det er like fullt et historisk faktum at nordmenn bidro til den transatlantiske slavehandelen på alle nivåer, ikke minst med en rekke nordmenn i administrative posisjoner, samt investorer og sjøfolk. Norge hadde også betydelig uavhengighet i unionen med danskekongen, og nøt fordeler av det militære og økonomiske samarbeidet. Norge var derfor ingen undertrykket koloni, og det var ingen politisk tvang til å delta i denne grusomme økonomiske utnyttelsen av mennesker som handelsvarer. Flere byer i Norge, som Trondheim, Bergen og Halden, hadde også industri som raffinerte råvarer fra de karibiske slavekoloniene, og dermed tjente masse penger på slavedrift. Om lag 100.000 mennesker ble kjøpt og solgt som slaver av den dansk-norske flåten, titusenvis mistet livet som følge av den. Norske aviser fra perioden viser at en var godt informert om slavehandelen og slaveriet i Norge, og det var ikke noen omfattende motstand mot dette.

Norges grunnlov blir vedtatt i 1814 og markerer for alvor startskuddet på dannelsen av Norge som en moderne stat. «Stå opp, den som ingen jøder vil ha i riket!» sa en av våre grunnlovsfedre på Eidsvoll, og flertallet reiste seg umiddelbart. Slik fikk vi et forbud mot at jøder kunne reise inn i landet i vår grunnlov, som ikke ble opphevet før flere tiår senere. Denne loven skilte seg negativt ut i europeisk sammenheng. Til sammenligning ble jøder innvilget borgerrettigheter i Danmark i 1814.

På 1800-tallet vokste det fram en vitenskapelig diskurs som delte folk inn i «langskaller» og «kortskaller», og en rasetenkning som plasserte nordmenn i den overlegne «ariske rasen», en ideologi som banet vei for groteske overgrep mot landets minoriteter, som ble sett på som et uønsket avvik fra det rene og dydige nasjonalistiske prosjektet. Det var særlig samer, kvener, jøder og tatere som ble hardt rammet, og langt på vei utslettet som grupper og folk.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk forskningen på «rasehygiene» politisk gehør. Dette var internasjonale strømninger som gikk ut på at mennesker var inndelt i raser, hvorav noen er mer overlegne andre, og at de overlegne rasene må beskyttes mot utvanning og forurensing. I 1906 ble det etablert et rasebiologisk laboratorium på Vinderen i Oslo, og to år senere en norsk komité for rasehygiene. Raseblanding ble sett på som en trussel mot folkehelsen, den nordiske rase og den norske kulturen. Den samme tenkningen la grunnlaget for folkemordet på jødene under andre verdenskrig, men la også føringer for norsk politikk som ga rom for å sterilisere og med tvang «fornorske» minoriteter. Norges behandling av romanifolket, eller tatere som gruppen ofte ble kalt, er etter internasjonale standarder å regne som et folkemord. Så sent som i 1950-årene ble egne lover vedtatt mot romanifolket, som for eksempel forbud for romanifolk å holde hest eller snakke eget språk på institusjoner. Hundrevis av jenter og kvinner med taterbakgrunn ble tvangssterilisert. Svanviken arbeidskoloni, som i realiteten var en assimileringsanstalt for tatere og gjorde seg skyldig i grov fysisk og psykisk mishandling, ble ikke avviklet før i 1989.

Jødenes uhyre utsatte posisjon i Norge kom virkelig til overflaten under andre verdenskrig. For at folkemordet på jødene kunne realiseres, var nazistene avhengig av å få en oversikt over alle landets jøder. Denne oversikten ga norske myndigheter til nazistene, og norske politifolk, NSB-ansatte, drosjesjåfører bisto nazistene med å transportere jøder til tyske konsentrasjonsleirer. I andre europeiske land, som Nederland og Belgia, måtte nazistene utføre dette arbeidet selv. Etter krigen hadde vi et omfattende rettsoppgjør, men nordmennene som var delaktige i deportasjonen av norske jøder, ble aldri stilt til ansvar.

De norske minoritetsgruppene samer, kvener, rom, skogfinner, romanifolk og jøder har som del av nasjonsbyggingen blitt utsatt for grove, strukturelle og systematiske rasistiske overgrep, eller «fornorskningspolitikk» som det som oftest kalles. Hva betyr vår historie for holdningene til hva det vil si å være norsk i dag, for hvem som blir inkludert i det norske fellesskapet?

Fordi vår historie er så full av rasistiske overgrep, kan det fort virke som om den fremgangen vi har hatt i kampen mot rasisme er nok, fordi det tross alt – til sammenligning – er mye bedre enn før. Men undersøkelser viser at etterlevninger av vår historiske overlegenhets- og rasetenkning knyttet til «norskhet», lever den dag i dag. 13 prosent av befolkningen i Nord-Norge synes ikke det er greit at en same blir statsminister. Hele 39 prosent mener at en innvandrer fra Somalia aldri vil kunne bli helt norsk. 26 prosent er helt eller delvis enige i påstanden «Jeg tror at noen ‘menneskeraser’ rett og slett er smartere enn andre». Det siste spørsmålet har FAFO i ettertid fjernet fra sin rapport.

En fersk rapport viser at halvparten av utenlandsadopterte har opplevd rasisme. Det er dette samtalene om rasisme i Norge bør handle om.