Kommentar

Amerikanske mareritt

En rettssak har gjort den amerikanske kløften enda videre og dypere. Moralen er skyt først, spør etterpå.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Mandag var det 58 år siden president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas. Ett skudd i ryggen, ett i hodet. En stopper for en mann som kunne blitt en stor, progressiv president.

Resultatet er et sivilt våpenkappløp. Retten til våpen er blitt en vinnersak for høyresiden

Halvannet døgn seinere ble den antatte gjerningsmannen, Lee Harvey Oswald, også skutt og drept. Av nattklubbeier og mafia-medløper Jack Ruby. President Lyndon B. Johnson og FBI ønsket å isolere Oswald, og veldig raskt ble han utpekt som en enslig morder. Lenge før noen etterforskning var konkludert. Noe annet ville skape store bølger, nasjonalt og internasjonalt, som fort kunne blitt farlige.

Den offisielle historien er at Oswald skjøt og drepte verdens mektigste mann fordi han ville og så muligheten. Også Ruby skal ha handlet på egenhånd. Også det ryddig. Ingen grupper, organisasjoner eller nasjoner sto bak verdens mest kjente drap. John F. Kennedys død måtte ikke politiseres.

Drapet vil USA aldri bli ferdig med, og det illustrerer så altfor godt et amerikansk kjerneproblem: En lang historie med og en tilbøyelighet for vold. 60-tallet var dominert av vold som politisk instrument. Borgerrettighetskampen. Vietnam. To døde kennedyer, en Martin Luther King, Malcolm X. I 1972 overlevde presidentkandidaten George Wallace så vidt et attentat. Nå ulmer det farlig igjen. Politikk utløser vold, og vold blir politikk.

Mandag våknet vi opp til meldinger om at en bil hadde kjørt inn i en folkemengde i Waukesha, Wisconsin. Seks mennesker ble drept. Angrep med bil er velkjent i USA. Det var lett å koble hendelsen til frikjennelsen av Kyle Rittenhouse, som to dager før hadde kunnet forlate rettssalen i Kenosha, en times kjøring unna, som en fri mann.

Rittenhouse var 17 år da han i fjor tok med seg sin halvautomatiske rifle for å patruljere gatene, for å beskytte folk og eiendom under en demonstrasjon for svartes rettigheter. Som frivillig milits, med politiets samtykke, kunne han helt lovlig gå rundt med en AR-15, en assault rifle. Et militært angrepsvåpen. To demonstranter ble drept av Rittenhouse og en fikk armen skutt av. Fredag ble han frifunnet i alle anklagene om overlagt drap og drapsforsøk. Juryen mente han hadde skutt og drept i selvforsvar.

Det er meget mulig sant. Under rettssaken kom det fram at han var blitt truet med våpen og blitt forfulgt. Men hva om det ikke hadde vært våpen der? Hva om Rittenhouse ikke hadde vært bevæpnet, ville han likevel utgjort en potensiell trussel eller vært en provokasjon? Svaret vil vi aldri få. Men det er ganske åpenbart at ingen ville blitt drept den kvelden i Kenosha, hvis ingen hadde hatt med våpen. Dette er en logikk få er villige til å lytte til i USA.

Mens amerikansk venstresida ser på Rittenhouse som en representant for hvit makt-bevegelsen, har han blitt en helt og et symbol for amerikansk høyreside. Ekspresident Donald Trump har hyllet ham og enorme beløp ble samlet inn for å skaffe de beste advokatene. Rettssaken ble en slagmark for de to frontene i amerikansk politikk. Drapene var kanskje ikke overlagte. Mest sannsynlig var han en forvirra gutt, påvirket av tida han lever i og av amerikansk mentalitet. Rettssaken er den første på ti år der retten til å bære − og om nødvendig bruke − våpen har stått sentralt. Denne rettigheten har de siste tiårene styrket seg. Det er en utvikling som marsjerer i ubehagelig presis takt med alle de ulike splittelsene som pågår samtidig nå i USA.

Kyle Rittenhouse kunne altså med storsamfunnets aksept ta med seg et angrepsvåpen til en protestmarsj, drepe to og hevde selvforsvar. Det var vanskelig, åpenbart umulig, for en aktor å bevise at 17-åringen ikke var redd. At han ikke handlet i forsvar av eget liv. Rettsavgjørelsen er en stadfestelse av retten til å skyte for å drepe, og vil senke lista for å ty til dødelig makt.

Dommen er en stor seier for paranoiaens Amerika. Mens det før i de fleste stater var restriksjoner på å bære våpen, er det i dag forbud i bare seks stater. I over 30 stater er det lov å bære våpen åpent på gata uten særlig tillatelse. Ingen vil frasi seg retten til egen trygghet, selv om dette skaper andres utrygghet. Selv om grunnlovens andre tillegg om retten til våpen står i direkte opposisjon til det første, retten til å samles og uttrykke seg. Kan du reelt gjøre det fritt, hvis dine meningsmotstandere er bevæpnet? Spiralen er giftig. Resultatet er et sivilt våpenkappløp. Retten til våpen er blitt en vinnersak for høyresiden. Tilbake står liberale folk og stater som California og New York med utslåtte armer og undrer på hvordan mer våpen, og mer liberal lovgivning, er veien framover.

Det gir dystre utsikter i et land der motsetningene vokser i alle dimensjoner, og identiteter knyttet til rase, ideologi, religion og geografi øker og blir aktivt stimulert gjennom sosiale medier og en stadig mer todelt medievirkelighet. Fire av fem amerikanere opplever at det er for lite tillit mellom dem. Og bare én av seks uttrykker tillit til landets ledelse. Tidligere denne uka ble USA for første gang definert som et demokrati i tilbakegang. Borgerrettigheter knyttet til valg er under press, og Trumps avvisning av valgresultatet er dramatisk nytt i USA.

Den amerikanske trykkokeren står på for fullt. «USA viser alle tegn til å være et land på vei mot politisk vold», skrev den amerikanske forskeren Rachel Kleinfeld for ett år siden i Washington Post. På vei tilbake til 1960-tallet. Dommen i Kenosha vil ha enorm betydning for den sosiale aksepten for å bære våpen i gater, torg og på møter. Mange vil ha anledning og motiv til å handle.

Er det ikke bare snakk om tid før skudd igjen vil ramme USAs politiske elite? Konsekvensene vil bli verre å kontrollere enn etter skuddene i Dallas. Ingen vil i dag tro på en enslig skytter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen