Kommentar

Hvil i fred, etter et liv i kamp

Kim Friele (27. mai 1935-22. november 2021) var en frigjøringshelt. Gjennom tiår etter tiår viste hun et ufattelig mot i kampen mot undertrykkelse av homofile og lesbiske.

Oslo  20190614.
Kim Friele holder foredrag for Oslo-politiet på åpningsdagen for Prideuken i Oslo.
Foto: Ryan Kelly / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Like ved Nationaltheatret stasjon i Oslo står en benk. Den ser ut som alle de andre, med flasset beis, litt på skakke. Men på ett punkt skiller den seg ut. Den har to små messingskilt skrudd fast i rygglenet. På det ene står det: «Kim Friele sin benk. Aktivist og homoforkjemper».

På det andre er et liv i kamp fanget i to setninger: «Da homofilt samliv var kriminelt satt Kim Friele her og speidet etter likesinnede. Sammen med dem ledet hun kampen som førte til felles ekteskapslov og frihet til å elske hvem man vil».

Mandag gikk Kim Friele bort. Hun ble 86 år.

Tirsdag formiddag ble benken hun hadde pleid å sitte på langsomt fylt opp av blomster og levende lys. Mange ville minne et menneske som har gjort så mye for å gjøre Norge til et bedre land. Og – som mange skrev som en siste hilsen til henne på sosiale medier da dødsfallet ble kjent: «Uten deg hadde ikke jeg vært meg».

«Homofili − det er kjærlighet mellom mennesker,» sa Kim Friele da hun ble intervjuet på NRK i 1973. Så enkelt. I dag høres ordene nesten banale ut, så selvsagt er dette for de aller fleste i det moderne Norge. Da de ble ytret den gangen, var det kontroversielt. Sex mellom menn hadde vært kriminelt fram til året før. Kjærlighet mellom to av samme kjønn var fortsatt en diagnose.

Åtte år tidligere, i 1965, hadde Friele blitt intervjuet av NRK radio – anonymt - om et tema som ble betegnet som ytterst følsomt. Da hun etter hvert valgte å stå fram med ansikt og navn, var hun en av svært få. I mange år var hun homokampens ansikt i Norge. Med bergenske talegaver, varm humor, en fascinerende blanding av tålmodighet og utålmodighet, og en urokkelig trygghet og befriende selvsikkerhet på at det gode – kjærligheten, aksepten, likeverdet – ville seire, skapte hun sakte, men sikkert forståelse for den viktige frihetskampen, blant stadig flere.

Den personlige kostnaden ved å kjempe for kjærligheten, var stor. Da hun ble intervjuet av NRKs Silje Nordnes i forbindelse med Pride i juni år, sa Friele: «Det var en del vold den gangen. Vi jentene fikk et rikelig monn av volden. Selv fikk jeg mer enn nok, på et tidspunkt».

Men Friele ga seg ikke, og ble etter hver del av en voksende flokk. Slag etter slag ble vunnet. Forbudet mot sex mellom menn ble opphevet i 1972. Homofili ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1977. Og i 1981 ble diskriminering på grunn av seksuell legning tatt inn i straffelovens bestemmelse mot rasisme.

Kim Friele vil bli hedret gjennom mer enn ord og blomster. Hun vil også bli minnet gjennom handling.


Likevel: Samliv mellom to kvinner eller to menn var fortsatt tabubelagt. Det var ikke noe man snakket høyt om. Da Kim Friele og Wenche Lowzow forelsket seg og ble kjærester, var Lowzow innvalgt på Stortinget som representant fra Høyre. Det vakte oppsikt at Lowzow, som den første stortingsrepresentanten i Norge, sto fram som lesbisk. Da paret skulle reise til USA og delta på en høring i Kongressen i 1982, måtte de be om unntak fra visumbestemmelsene. Homofili var nemlig klassifisert som en smittsom sykdom av amerikanske myndigheter.

Friele fortsatte kampen, og gjennomslagene fortsatte å komme. I 1993 vedtok Stortinget partnerskapsloven. Kim og Wenche ble blant de første som inngikk partnerskap. I 2008 fikk vi en felles ekteskapslov. Det førte til at filosofen Nina Karin Monsen protesterte, og ville ha loven opphevet. For det fikk hun Fritt Ords pris. Da reagerte Kim Friele. Hun leverte tilbake sin Fritt Ord-pris, som hun hadde fått allerede i 1978, i protest.

Da hun ble utnevnt til æresmedlem av Arbeiderpartiet i 2008, sa daværende partileder og statsminister Jens Stoltenberg: «Mens de fleste engasjerte mennesker på et eller annet tidspunkt gir seg og sier de vil ta det litt med ro, har du aldri gitt opp. Du kommer stadig ned fra fjellet på Haugastøl og rydder opp når du føler det trengs. Du har kort og godt gjort Norge til et mer anstendig samfunn».

Friele repliserte i kjent stil, og fortalte om da hun hadde sjokkert sin familie 40 år tidligere – med å stemme Arbeiderpartiet. «Det er jo mye verre enn at hun er homoseksuell,» var farens hjertesukk.

I 2017 åpnet Den norske kirke for vigsel av likekjønnede par. Året før døde Wenche Lowzow, Kim Frieles livspartner og store kjærlighet.

Nå er Kim Friele også borte. Hun skal gravlegges på statens regning. En stor ære, og helt på sin plass for en av våre viktigste frigjøringshelter.

Vi er mange som legger ned en rød rose på benken hennes i dag. Men Kim Friele vil bli hedret gjennom mer enn ord og blomster. Hun vil også bli minnet gjennom handling.

I Norge er det fortsatt miljøer, spesielt strengt religiøse, som innskrenker kjærligheten mellom likekjønnede, og som undertrykker lesbiske og homofile. Blant oss lever mennesker, særlig unge, som ikke får være den de er. Løfter vi blikket over grensene, er det lett å få øye på land, også nær oss, der utviklingen går i feil retning. Der det verken er trygt eller tillat å elske den man vil.

Takk for alt, Kim Friele. Hvil i fred. Vi andre skal ikke det. Kampen fortsetter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen