Kommentar

Maskorama

Noen ganger faller masken, enten du vil eller ikke. Så da står du der, i all din tilkortkommenhet, og er bare et menneske. For jeg innrømmer det: Jeg greier ikke å like «Maskorama».

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

So what? tenker kanskje du. Hva i all verden gjør det at en eller annen i Dagsavisen ikke liker «Maskorama»? Hun kan vel bare se på noe annet på lørdagskvelden, og slutte å plage oss lesere med dette? Mitt forsvar er at jeg vil ha fram at sannheten om en selv iblant kan gjøre skikkelig vondt. Det er en allmennmenneskelig erfaring. og du trenger ikke være stortingspresident for å synes at det er ille.

Å ikke like «Maskorama» lager faktisk stygge rifter i selvbildet mitt. Jeg vil jo så gjerne tro om meg selv at jeg er både folkelig og nedpå. Ja: At jeg egentlig bare er ei enkel jente fra den forblåste Finnmarkskysten, og slett ingen grinete snobb som bor i hovedstaden som ikke liker folkelige underholdningsprogrammer. At jeg begår den verste synd noen kan begå i min hjemby: At du tror du er noe.

Ja: Dette er som om statsminister Jonas «nå er det vanlige folks tur» Gahr Støre skulle blitt fratatt den berømte Jägermeister-flaska han hadde stående på kjøkkenbenken, en detalj som kanskje er hans eneste folkelige referanse her i verden. Og for å forsvare mitt folkelige image: Jeg ser på masse underholdningsprogrammer på TV. Det står ikke på det. Jeg ser alltid på «Stjernekamp», «Melodi Grand Prix» og «Hver gang vi møtes». Jeg er en varm tilhenger av både «71 grader nord» og «Kompani Lauritzen». Jeg sørger fortsatt over tapet av «Åndenes makt», og er det noen som morer seg når Dag Otto Lauritzen får jernteppe i «Huskestue», så er det alltid jeg. Så hvorfor liker jeg ikke «Maskorama»?

Dette var jo fjorårets store, folkelige TV-suksess på NRK, og for mange en velkommen gledesspreder i en ellers tung og grå og stille og nedstengt koronatid. Et koselig og harmløst familieprogram på lørdagskvelden, der man kunne gjette hvem som skjulte seg bak maskene til «Elgen», «Trollet» og ikke minst «Fugleskremslet», alias Trygve Slagsvold Vedum. Jeg prøvde virkelig hardt å like det. På slutten av sesongen ble jeg endelig litt spent på om det virkelig var Ulrikke Brandstorp som var Trollet. Men jeg følte hele tiden at hjertet ikke var helt med.

Jeg tror også jeg vet hva min egen, nå avdøde bestemor i nord hadde sagt om «Maskorama»: «Men kan det her være nokka å vise til voksne folk?» For å se på «Maskorama» gir meg alltid følelsen av å se på et slags ellevilt, glamorøst barne-TV for voksne på speed: Masse jubling og begeistrede hyl over at en eller annen halvkjent fyr har kledd seg ut som en bamse. Eller at voksne folk nærmest kommer i ekstase fordi de snart skal få vite hvem Nissen er. Men greit. Av hensyn til eget selvbilde skal jeg nå (igjen) prøve å like dette tøvet. Jeg tror Emil Solli-Tangen er «Snømonsteret»! OK?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen