Kommentar

Lovgivere er ikke over loven

Stortingets problemer er ikke borte med presidentens avgang. Det er nå jobben begynner.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Kulturer spiser strategier til frokost,» er det noe som heter. På Stortinget tyder mye på at det er ved lunsjtider kulturen jafser i seg strategiene og setter dem til livs. I alle fall de strategiene som går ut på å ikke utnytte parlamentets mange gode ordninger.

Enkeltsakene er blitt for mange til at det fortsatt gir mening å se på dem som enkeltsaker. For tiden er fasit at én tidligere stortingsrepresentant er dømt til fengsel for grovt bedrageri, en annen går gjennom en rettssak der hun er tiltalt for det samme, og politiet har åpnet etterforskning basert på seks kjente tilfeller av tvilsom eller regelstridig bruk av pendlerleiligheter. Flere har også mistet posisjoner etter alvorlige saker knyttet til seksuell trakassering og overgrep. Mediene har i løpet av de siste årene avdekket et massivt misbruk av ordningene med etterlønn, reiseregninger og boliger.

Dette er den andre stortingsperioden på rad der presidenten må trekke seg. Olemic Thommessen hadde ikke lenger tillit etter flere skandaler, deriblant de enorme overskridelsene knyttet til Stortingets byggesak. Eva Kristin Hansen forsto at hun ikke kunne sitte som president samtidig som hun risikerte å bli etterforsket av politiet.

Det første Stortinget må erkjenne, dersom lovgiverne våre skal klare å stoppe denne jevne strømmen av skandaler, er at dette er et kulturproblem. Et talende eksempel på det, fikk vi tidligere denne uka, da det først ble kjent at den sittende presidenten hadde brutt regelverket for pendlerleiligheter. Stortingets direktør Marianne Andreassen så ikke behovet for videre undersøkelse eller konsekvenser. «Disse sakene ligger tilbake i tid, og spørsmålet om disse tidligere tildelingene av pendlerbolig vil ikke bli fulgt opp av administrasjonen,» var hennes svar.

Gå videre, ingenting å se her.

Riksrevisjonen og politiet er av en annen oppfatning. Det bør være en tankevekker på absolutt høyeste alarmnivå for direktøren.

Problemet er ikke at vi skriver om dette. Problemet er at det skjer

Apropos Riksrevisjonen: Det er ikke mange ukene siden det ble avdekket at Andreassens forgjenger Ida Børresen og president Olemic Thommessen kastet Riksrevisjonen på dør og ønsket å avskjære den fra kontroll med Stortinget. Den nyheten kom opp da Aftenposten avdekket store mangler i Stortingets egen kontroll med pendlerboligene. Det naturlige spørsmålet ble: «Hvorfor har ikke Riksrevisjonen vært inne og undersøkt dette?» Svaret var svært oppsiktsvekkende: «Vi ble stanset av Stortingets presidentskap,» forklarte riksrevisor Per-Kristian Foss. Senest denne uken måtte han mate Stortingets visepresident, Svein Harberg, med teskje om Riksrevisjonens suverene rolle, da det viste seg at Harberg trodde det var opp til Stortinget å bestemme om de ville be Riksrevisjonen granske dem eller ei. Det er det ikke. Riksrevisjonen går inn og sjekker der den selv mener den bør gjøre det. Den spør selvfølgelig ikke om lov først.

Tilbake til lunsjbordene i stortingskantina. Som på de fleste arbeidsplasser, snakker også de som er valgt inn eller er ansatt på Stortinget om hvordan de har det på jobben. «Der sitter de og prater om dette. Hvordan de skal tilpasse seg for å få mest mulig ut av de ulike ordningene. Det er dessverre ikke enkeltpersoner, men kulturen som er råtten», ble jeg fortalt denne uka, av en som har fått nok. Dette gjelder helt sikkert ikke alle. Men det er slike lunsjsamtaler som gjør at en ukultur blir normalisert og spredd.

Personlig har jeg svært lite til overs for politikerforakt og elitehat. Den tidvis fordummende debatten de siste par årene som setter eliter opp mot vanlige folk, eller som søker å skape et skille mellom griske besserwissere i Oslo og tapre slitere i distriktene, har ikke brakt særlig mye dyp innsikt. De som er valgt inn på Stortinget gjør en viktig jobb hver eneste dag, ved å bruke tilliten de er gitt av oss til å omsette våre ønsker for samfunnet til lover og pengebevilgninger – og til å passe på at regjeringen gjør jobben sin. Det er vakkert, og det heter demokrati. Vi må aldri slutte å beskytte det.

Men det er ikke mediene som avdekker sakene, som skaper denne politikerforakten. Problemet er ikke at vi skriver om dette. Problemet er at det skjer. Det er først og fremst de tillitsvalgte selv som må gjøre den tunge jobben med å opptjene, bygge opp og bevare den tilliten de er gitt, og som må overbevise oss om at de fortjener den. For nå er vi i tvil.

I løpet av denne uka har vi oppdaget at stortingsdirektøren ikke ville gå inn i en alvorlig sak. At visepresidenten bagatelliserte den og ikke forsto Riksrevisjonens rolle. At flere parlamentariske ledere delte ut tillit på autopilot, uten å ta seg bryet med å sjekke om den var fortjent.

Da pressen begynte å stille ubehagelige spørsmål det ikke var så enkelt å svare på, ble det plutselig mer komplisert. Derfor kommer følgende forslag til alle folkevalgte og andre impliserte som har et ønske om å gjenopprette Stortingets anseelse: Still disse spørsmålene til hverandre – før dere rundhåndet deler ut tillit, verv og posisjoner. Og still dem til dere selv, før dere fyller ut reiseregninger, søknader om pendlerbolig eller etterlønn.

Hvis dette er for vanskelig – og det er mye som tyder på at det er det – finnes bare én annen utvei. Skap organer, kontrollmekanismer og institusjoner som passer på at dere følger lover og regler, og at det får konsekvenser når dere ikke gjør det. Dette kan dere. Det er sånn dere har vedtatt at det skal være for alle oss andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen