I høst er det 35 år siden presidentene Reagan og Gorbatsjov møttes i Reykjavik. Temaet var atomnedrustning. Året i forveien hadde de erklært at en atomkrig ikke kan vinnes og derfor aldri må utkjempes. Nå øynet de slutten på den kalde krigen, og begge var personlig overbevist om at atomvåpnene burde fjernes. Utgangspunktet var derfor det aller beste og ambisjonen visjonær: Nedrustning til null.
Visjonen glapp som kjent. Skuffelsen sto skrevet i ansiktene da de dro hjem. Men aldri har verden vært så nær et gjennombrudd for ambisjonen om en atomvåpenfri verden.
I åra som fulgte ble det likevel inngått en serie nedrustningsavtaler. Bakkebaserte mellomdistanseraketter ble eliminert (INF), langtrekkende strategiske våpen ble kraftig redusert (START), og det ble foretatt en omfattende nedbygging av konvensjonelle styrker (CFE). Prosessen kulminerte i 1997 med en erklæring fra presidentene Clinton og Jeltsin som satte djerve mål for fortsatt nedrustning, men som falt på steingrunn. Mulighetsrommet fra tiden etter den kalde krigens slutt var over.
[ FNs forbud mot atomvåpen trer i kraft uten norsk tilslutning ]
20 år etter Reykjavik forsøkte fire amerikanske statsledere (Shultz, Kissinger, Nunn, Perry) å blåse nytt liv i ånden fra Reykjavik. Verden var blitt for farlig til å huse atomvåpen. Ledere fra mange andre land fulgte opp, og stafettpinnen ble gitt til Barack Obama. Han tok en serie initiativ det første halvannet året han satt i Det hvite hus fra 2009 til midten av 2010, men så tok det slutt. Resten kjenner vi.
Historien viser at verden aldri har slått seg til ro med trusselen fra atomvåpnene.
— Sverre Lodgaard
Hvorfor minne om dette? I dag kan ånden fra Reykjavik virke som et eventyr. Men historien viser at verden aldri har slått seg til ro med trusselen fra atomvåpnene. Nå rustes det opp over alt, men utviklingen kan ta nye vendinger også på dette feltet.
Rustningskontroll så dagens lys på 1960-tallet og dreier seg i bredeste forstand om alle former for samarbeid med sikte på å redusere faren for en krig ingen ønsker. Målsetting nummer én var stabilitet. Nedrustning syntes urealistisk. Men 60 års erfaring viser at større stabilitet bare oppnås ved å ruste ned. Stabilitet og nedrustning er to sider av samme sak.
[ Hva betyr Norges nye atomgrep? Ekspertene er uenige ]
To viktige avtaler gjenstår: ikkespredningsavtalen (NPT, 1970) og avtalen om strategiske atomvåpen (Nye START, 2010). Den siste er forlenget til 2026 og USA snakker med Russland om en etterfølger, men er ikke spesielt interessert i å bedre forholdet. Siktemålet synes å være en form for status quo som det er lettere å leve med, mens ressurser og politisk oppmerksomhet konsentreres mot Kina. Som nabo til russernes kraftsamling på Kola er disse samtalene av åpenbar interesse for Norge.
Stabilitet og nedrustning er to sider av samme sak.
— Sverre Lodgaard
Det er også spørsmålet om nye amerikanske missiler i Europa. Nye hypersoniske missiler (med hastighet minst fem ganger lydens) utvikles med sikte på stasjonering i Tyskland, antydningsvis i 2023. Utskytningsramper og annet utstyr er plassert i staten Washington for treningsformål. Med kort varslingstid og høy treffnøyaktighet vil selv konvensjonelle ladninger kunne ødelegge viktige militære mål så som fly før de tar av og ubåter mens de ennå er i havn.
Ikkespredningsavtalen er slitesterk, men under større press enn noen gang før. Meningen var at skillet mellom de som hadde atomvåpen (USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina) og de som frasa seg den muligheten skulle viskes ut etter hvert som de førstnevnte rustet ned, men 60 år senere oppfører atommaktene seg som om forpliktelsen ikke eksisterer. Tilsynskonferansenes beslutninger om skrittvise tiltak for å redusere atomvåpnenes rolle neglisjeres også. I Midtøsten har man kjørt hodet i veggen. Arbeidet for en sone fri for masseødeleggelsesvåpen har havarert. Og i Asia er NPT i store deler irrelevant all den tid tre av atommaktene der – India, Pakistan og Nord-Korea – står utenfor.
Når den neste tilsynskonferansen kommer sammen i januar vil atommaktene derfor bli heftig kritisert for manglende etterlevelse. Ikkespredningsavtalen NPT, som var en stor suksess for rustningskontroll og nedrustning, er blitt en status quo-avtale som gjør det lettere for de fem opprinnelige atommaktene å fortsette opprustningen uten å bekymre seg så mye for ytterligere spredning.
Noen mener derfor at man like godt kan skrote den. Det ville likevel være tragisk, særlig med tanke på det omfattende regimet som er knyttet til avtalen. For ryker NPT ryker også avtalene om sikkerhetskontroll; nasjonale og internasjonale eksportrestriksjoner blir negativt berørt; og det samme gjelder andre deler av regimet. Mottoet bør derfor være «do no harm» – gjør ingen skade. Gjør ikke vondt verre.
To måneder senere – i mars neste år – skal den første statspartkonferansen for FN-traktaten om atomvåpenforbud holdes i Østerrike. Født i protest mot atommaktenes framferd er denne avtalen kommet for å bli. Norge skal delta som observatør og har pådratt seg USAs og NATOs ilske, men tar med dette et lite skritt i riktig retning.
For det beste vil være om det lages bruer mellom de to avtalene slik at målsetting og tiltak kan stå i et vekselforhold til hverandre. Forbudsavtalen holder klart og tydelig fokus på målsettingen mens tiltakene må fremskaffes gjennom internasjonalt samarbeid om rustningskontroll og nedrustning i mange ulike former. De amerikanske statslederne formulerte det godt i sitt opprop fra 2007: «uten målsettingen om en atomvåpenfri verden vil ikke tiltakene oppfattes som attraktive og presserende», og «uten tiltakene vil ikke visjonen om en atomvåpenfri verden oppfattes som realistisk eller mulig».