Kommentar

Den perfekte kapitalist

Er vår nye næringsminister den perfekte kapitalist?

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Som daglig leder av den familieeide møbelprodusenten Vestre, skapte vår nye næringsminister Jan Christian Vestre noe mer enn bare møbler til offentlige rom. Gjennom å ta samfunnsansvar for både økonomiske, økologiske og sosiale resultater, skapte han begeistring. Hos ansatte, kunder og publikum for øvrig. I vår tid holder det ikke bare å skape arbeidsplasser og overskudd. Vi opererer med både doble og triple bunnlinjer. Vi lever i tiden, og derfor forventer vi mer enn effektivitet.

Markedsøkonomiens far, Adam Smith, ville trykket Jan Christian Vestre til sitt bryst. På en ikke «metoo»-aktig måte.

Under valgkampen i år hadde jeg gleden av å høre Vestre fortelle begeistret om visjonen for selskapet. Fra anstendige arbeidsvilkår for ansatte til hvordan de jobben med FNs klimamål i hele verdikjeden. Alle kan redde verden. Litt. Vestre skulle være bedrift som forandrer verden, nabolag for nabolag, gjennom å skape sosiale møteplasser med bærekraftige utemøbler. Derfor hadde de også sagt nei til prosjekter som de ville tjent mye penger på. Målet var ikke å maksimere profitt. Som selskap ville de være noe større enn det.

Sett fra et konservativt ståsted fremstår vår nye næringsminister dermed som den perfekte kapitalist. Ja, jeg vet godt at han er sosialdemokrat. Men det er verken en forutsetning eller motsetning til å være en god kapitalist. Innen konservatismen er det en forutsetning at vi som mennesker har et moralsk ansvar utover å ta vare på oss selv. Men det er litt som på fly. Ved et plutselig trykkfall i kabinen, skal du først ta på deg din egen oksygenmaske, før du hjelper andre. Dersom du besvimer av oksygenmangel vil du være lite til nytte for noen. En bedrift som ikke går med økonomisk overskudd vil være i dårlig stand til å lønne sine ansatte skikkelig, velge vekk prosjekter eller kunder de mener er tvilsomme, eller kunne investere i bærekraftige verdikjeder for å minimere økologisk avtrykk. Markedsøkonomiens far, Adam Smith, ville trykket Jan Christian Vestre til sitt bryst. På en ikke «metoo»-aktig måte.

Til tross for at Smith er mest kjent for sine teorier om markedsøkonomi, var han først og fremst moralfilosof. Han anså sympati, evnen til å sette seg inn i andres situasjon og deres tanker og følelser, som en forutsetning for den moralske dannelsen. Han var kritisk til det han anså som en fremvoksende rikmannskultur og var mot at staten beskyttet det bestående mot konkurranse som kunne kommet fellesskapet til gode. I tillegg tok Smith til orde mot ulikhet, slaveri og kolonialisme, var tilhenger av skatt for å finansiere infrastruktur og institusjoner, og var også for offentlig finansiert grunnleggende utdanning. Dette høres jo selvsagt ut i dag, men han levde og virket tross alt på 1700-tallet da Storbritannia gikk inn i den industrielle revolusjonen. Han var til og med tilhenger av å subsidiere ny industri, men fryktet at bedrifter ville bli avhengig av statlig støtte og motsette seg fjerning på sikt. Så selv om Smith var for en lite inngripende stat og et friest mulig marked, så var han også tilhenger av skatt og reguleringer.

Men da jeg så Vestre på scenen under valgkampen, fortalte han at det var en annen markedsøkonomisk tenker som hadde ført til at vår næringsminister tidlig hadde vendt seg bort fra høyresiden. Et sitat fra den amerikanske økonomen Milton Friedman om at bedrifters eneste samfunnsansvar er å maksimere profitten, hadde skapt avsmak. Det forstår jeg godt. Selv med konteksten høres dette helt galt ut, særlig med dagens ører. Selv om Friedman la til grunn at dette handlet om god konkurranse og optimalisering av ressursinnsats, så vil mange forbinde det med hensynsløs rovkapitalisme på bekostning av arbeidstakere, miljøet og resten av samfunnet.

Sitatet er over femti år gammelt, og er dessuten utdatert i forhold til hvordan man ser på velferdsutvikling og sosiale systemer. Filantropi, der kapitalister gir av sin profitt til veldedige og samfunnsnyttige forhold, er flott, men kan ikke erstatte utviklingen av en velferdsstat som både kan løfte alle og hjelpe de med særlig behov. For de fleste konservative er offentlige velferdsordninger en forutsetning for et godt, åpent og liberalt samfunn basert på markedsøkonomi. Ifølge eksempelvis Kåre Willoch er sosiale velferdsordninger, som inntektssikring ved arbeidsledighet som følge av omstilling i økonomien, avgjørende for oppslutning om markedsøkonomiens virkemåte. Han mener at en god velferdsstat bidrar til å gjøre det lettere å opprettholde en effektiv, fri markedsøkonomi.

Men forutsetningen for en god velferdsstat vil være at vi har bedrifter og virksomheter som går med overskudd. I statsbudsjettet som ble lagt frem av regjeringen Støre står det faktisk: «En lønnsom privat sektor i godt samspill med det offentlige er grunnlaget for en sterk velferdsstat». Dette følges av at en omfordelende skatte- og avgiftspolitikk, gode offentlige tjenester, infrastruktur og satsing på teknologi, omstillingsevne og kunnskap er nødvendig for å legge til rette for bosetting og bedrifter i hele landet. Jeg tror de fleste høyrefolk jeg kjenner kan slutte seg til det.

Jeg er jo av den overbevisning at dersom innsatsfaktorer og naturressurser er riktig priset, blant annet gjennom skatter og avgifter, så vil privat sektor sørge for å produsere med et minimalt økologisk avtrykk. Fordi det lønner seg. Jeg er også av den overbevisning at de som sørger for anstendige lønns- og arbeidsvilkår, sørger for en inkluderende arbeidsplass, sørger for å ta vare på lokalsamfunnet rundt seg, også kan gå med solide overskudd som samfunnet igjen kan skatte av for å bruke på velferd til alle. Det er ingen motsetning mellom at bedrifter skaper overskudd og samtidig tar samfunnsansvar. Men doktrinen om at profitt, og profitt alene, er bedriftenes eneste samfunnsansvar, er utdatert.

Derfor er kanskje vår nye næringsminister nettopp, som overskriften antyder – en perfekt kapitalist. Fordi moderne næringslivsledere har gjerne større ambisjoner for organisasjonen sin enn å maksimere profitt. De fleste vil faktisk endre verden i positiv retning. Og gjør det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen