Vi skriver november. Vi nærmer oss den kalde, fine tida. I høyfjellet ligger det et tynt hvitt slør av snø. Snart spenner nasjonen skiene på seg og setter av gårde. Men det kladder voldsomt for langrennssporten nå.
I en rystende artikkelserie har VG denne høsten satt søkelyset på vår kjære langrennssport. Den som nesten definerer oss som folk. Dagbladet har også kommet med avsløringer. Skidronninga Marit Bjørgen har i sin nye bok tatt oss med bak scenen. Der er det mørkere. OL-vinner Øystein Pettersen har fortalt om taushetskultur.
At toppidrett verken er sunn eller fornuftig, det har vi jo visst. Det gjelder alle idretter. Ikke minst er fotballens moralske fibre i oppløsning. Mediene har likevel avslørt noe sjokkerende nytt. Noe som har fått frafalne som meg til igjen å lese om ski. For når barn og unge opplever skisporten som et lite helvete, er det noe som er grunnleggende galt.
«Det er en av disse kalde vinterdagene i bilen på vei til skirenn, og Christiane Honerud Olsen kjenner at nå skjer det igjen. Hele kroppen spenner seg», skriver VG. «Tenåringen er så nervøs at hun til slutt skjelver i bilsetet. Så mye gruer hun seg til å gå skirenn, og til at andre skal se henne i den. Den tynne, nesten gjennomsiktige trikotdressen. På denne tiden kan bare tanken få henne på gråten. Senere skal det også gjøre henne alvorlig syk».
Hva sier ståa i nasjonalidretten om vårt eget samfunn og om idealene vi styrer etter? Jeg er redd det er en hel del.
Kroppspress og spiseforstyrrelser gjorde den lovende langrennsløperen sjuk. Ikke alle gleder seg til vinteren. Winter is coming heter det iskaldt og urovekkende i innsalget av TV-serien «Game of Thrones». Også i langrennssporten er kampen om tronen brutal. En kamp nærmest på liv og død.
Ski som sport og ikke minst som kommersielt produkt og karrierevei, er noe ganske annet enn da nasjonen satt og stirret på en granbusk under VM i Oslo i 1966. NRKs ene kamera var fiksert mot skauen der Gjermund Eggen på treski og anorakk var ventet. Halvannet minutt gikk. Klokka på skjermen tikket ubønnhørlig. Ville han klare det? «Å nei, nå må du komme. Å bevare meg vel så spennende dette er», klynket kommentatoren. Plutselig dukket han opp. Eggen vant femmila i Kollen. Og er ikke dette naive alvoret fra 1966 fortsatt bildet på den indre nasjonale netthinna av denne sporten? Men vi har kommet langt fra den gangen skiidrett var en ensom kamp i skogen. Når er det langt nok?
[ Riksvei 13? På en dårlig dag er det ei dødsfelle. ]
Det mangler ikke kritiske røster. I mange år har debatten gått om nasjonalidrettens sjel. Om teknikk, om skøyting og øvelser. Om etikken i høydehus, om størrelsen på smørebussen, om norsk økonomisk doping og annen doping. Til og med skismøring er blitt til overskrifter. Vi har jaktet på gullet med alle midler. Selv om jakten ikke var bærekraftig. Det er utviklet en vinnerkultur som er så sterk at den har skapt en norsk dominans som er i ferd med å kvele konkurransen. Norsk langrenn er selvutslettende opptatt av å vinne. Men lite tyder på kritikken når fram til kulturbærerne. Og mye tyder på at toppidretten i farlig grad preger både bredde- og barneidretten.
Forfatteren og journalisten Gudmund Skjeldal har gjort det til en slags livsoppgave å peke på idrettens ville veier. Som 23-åring debuterte han med boka «På villspor − takk og farvel til toppidretten». Ei bok han skrev etter å ha vært del av det norske skilandslaget sammen med heltene Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang under OL på Lillehammer i 1994. Det var et oppgjør med pengene og egoene, med selvsentrering, kommersialisering (de beste er blitt merkevarer og logotyper), medisinsk prestasjonsfremming og utstyrsjag. Det har gått 26 år siden boka kom ut.
«Det blir bare verre og verre og verre», sier Jorunn Sundgot-Borgen. Professoren ved Idrettshøgskolen har vært en av de insisterende røstene. Hun forteller til VG om en sport som gjør barn og unge sjuke. Hun mener langrennssporten er en versting. I snart 40 år hun advart mot helsefarlig slanking og spiseforstyrrelser, men langrennslederne lytter ikke: «Jeg mener at det er en kombinasjon av mangel på vilje til å ta innover seg alvoret, mangel på nødvendig åpenhet og mangel på kompetanse. Det er for mange som ikke ser eller innrømmer alvoret. De tror fortsatt at dette er overdrevet», sier hun til VG. Selv etter at de har lagt opp, sliter mange. 28 prosent av de som opplever spiseforstyrrelse, er sjuke 15–20 år senere. «Jeg skjønner godt foreldre som engster seg», sier hun.
Men hvorfor slanker de seg syke? En annen VG-artikkel setter kroppspresset inn i en for meg oppsiktsvekkende sammenheng. Det handler om langrennssportens infrastruktur, om hvilke løyper som planlegges for barn og unge. I et par tiår har lange, bratte bakker vært gullstandarden. Ikke bare er det mentalt jævlig og utfordrende for motivasjonen, det er også bakker der det åpenbart er en fordel å være lett. Dette har altså vært et bevisst valg. Av sportens ledere, av de voksne. Til VG sier langrennslederen Torbjørn Broks Pettersen: «Jeg tror alle har syndet». Han er bekymret for hva barn og unge har opplevd ute i skiløypene. Det er nedslående lesing.
[ Hvor var du da Brå brakk staven? ]
Idretten speiler samfunnet. Det er også underteksten i Skjeldals bok fra 1995, som er like mye sivilisasjonskritikk som idrettskritikk. Illusjonen om evig vekst og framskritt. Hva sier stoda i nasjonalidretten om vårt eget samfunn og om idealene vi styrer etter? Jeg er redd det er en hel del. Ungdata, som samler inn store data om norsk ungdom, viser jo at mange barn og unge sliter med press og stress. Kropp, skole og sosiale medier er nøkkelord. Hver tredje jente på sisteåret av videregående er plaget av «mye depressive symptomer». Senest fredag morgen våkent vi til Ungdata-tall om høy bruk av smertestillende blant unge. Stresset setter seg fast i de unge kroppene.
Hvilke signaler sender storsamfunnet og vi voksne om verdier? Vår tids forventning om vellykkethet smitter over på en gruppe som ikke alltid vet å sortere. Vi voksne kan gjerne si det rette, men projiserer egne holdninger over på barna våre. Landet vårt er rikt og suksessrikt, Gro Harlem Brundtlands parole fra OL i 1994 om at er «typisk norsk å være best» virker å leve i beste velgående. Dette er skisporene moderne nordmenn følger i. I medie- og popkulturen vår hyller vi vinnere og ledere, og økonomi er tidas religion og sosiale målestokk. De sosiale mediene har gjort oss selvbevisste og selvgranskende. Mange av våre mest sårbare er slitne allerede når de begynner på videregående skole.
Det er klart unga vil først opp monsterbakken. Hvordan skal de vite bedre?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen