Kommentar

Et nytt norsk engasjement for Latin-Amerika?

Det er umulig å si at Latin-Amerika har vært prioritert under Solberg-regjeringene. Men Norge har store interesser i Latin-Amerika, den nye regjeringen bør tydeliggjøre det med en bredere politisk satsing.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har ikke gått spesielt bra med de norske diplomatiske initiativene i Latin-Amerika i det siste. På lørdag ble de norskstøttede forhandlingene mellom opposisjonen og regjeringen i Venezuela suspendert av president Nicolás Maduro, etter at en av hans nærmeste allierte ble utlevert til USA fra Capo Verde der han var arrestert for hvitvasking av penger. I Chile er det innført unntakstilstand etter voldsepisoder sør i landet, der Nansensenteret for fred og dialog er engasjert i dialogforsøk mellom urfolksgruppen Mapuche og regjeringen, med offisiell norsk støtte.

Det kan være nærliggende å tenke at «de får vel heller ordne opp selv». Men snarere bør det gi et signal til Norges nye regjering om nødvendigheten av en bredere og tydeligere satsing på Latin-Amerika.

Sist gang relasjoner til Latin-Amerika ble forsøkt prioritert av en norsk regjering var i 2006. Da Stoltenberg 2-regjeringen fikk utenriksdepartementet til å utarbeide en Latin-Amerika strategi, og senere en regjeringsforankret Brasil-strategi, var det motivert av stor næringslivsinteresse for en region i økonomisk vekst.

Latinamerikanske land var også stadig viktigere samarbeidspartnere for Norge i FN og andre fora. I tillegg hadde mange land fått nye, demokratiske regjeringer med ambisiøse og støtteverdige planer for ulikhets- og fattigdomsreduksjon og miljøvern. Norge skulle tilnærme seg Latin-Amerika i egeninteresse, og ikke bare som en bistandsgiver til fattige og krigsherjede land som Guatemala og Nicaragua.

Det er umulig å si at Latin-Amerika har vært prioritert.

—  Benedicte Bull

Solberg-regjeringene videreførte en del sentrale initiativer begynt under Stoltenberg – først og fremst rollen som tilrettelegger for fredssamtaler i Colombia, og den påfølgende Venezueladialogen. Viktige skog- og klimasatsinger er videreført i Brasil, og etablert i Colombia, Ecuador, Peru og Guyana. Mexico og Chile er også med i Solbergs havpanel. Likevel er det umulig å si at Latin-Amerika har vært prioritert, verken målt i kroner og øre, høynivåreiser eller nye initiativer.

Hurdalsplattformen signaliserer en satsing på ulikhetsbekjempelse, fornybar energi og klima på den ene siden, og menneskerettigheter og demokrati på den andre. Med sine store energi- og naturressurser, er Latin-Amerika nærliggende som satsingsområde. Men det er mye som har endret seg siden 2006.

Latin-Amerika er ikke på noen økonomisk opptur, men har gjennomlevd sin dypeste økonomisk krise noensinne (også medregnet 1930-tallet) under koronapandemien. Den er på ingen måte over, men driver fattigdomstallene i været og folk på flukt. Demokratiene er truet av autokrater, populister og forbrytere med makt.

Men det er noe som ikke er forandret: at Norge har store interesser i Latin-Amerika. Brasil er det klart viktigste landet for norske investeringer utenfor USA og EU, og den største utenlandssatsingen for tre av de fire største selskapene på Oslo Børs: Hydro, Equinor og Yara. Også Statkraft er en voksende aktør i Latin-Amerika. Det er også en rekke andre private selskaper, som Scatec, Aker Solutions og Austevoll/DOF.

Alle disse høster direkte eller indirekte av naturressurser. Det gjør dem særlig sårbare overfor politiske endringer, og de vil det komme mange av i årene som kommer. De vil også møte konkurranse og press ettersom både Kina og USA er tungt involvert i kampen om Latin-Amerikas ressurser. På spill står både klima, naturmangfold, demokrati og menneskerettigheter.

Samtidig har Norge altså gjort få forsøk på å skape noen helhetlig tilstedeværelse, eller lagt for dagen visjoner i forholdet til Latin-Amerika: verken i landene med de største norske investeringene, eller i resten av regionen. Tidligere kunne Norge støtte diplomatisk engasjement på kontakter etablert av et bredt nettverk av frivillige organisasjoner – såpass at jeg har hørt Norge omtalt som en «NGO med væpnede styrker». De senere årene har støtten til deres arbeid i Latin-Amerika blitt redusert, og med det også satsingen på blant annet urfolk og menneskerettigheter.

Norge har snarere framstått som en familieterapeut, som har drevet profesjonell og dyktig tilrettelegging for dialog og konfliktløsning. I Chile har Nansens fredssenter gjort en formidabel innsats med dialog etter uroen i 2019, og har nå blitt invitert til å skape tillit mellom partene i en langvarig og bitter konflikt mellom Mapuchene og myndighetene. På tross av de siste ukenes uro, ser en forsiktig tilnærming ut til å gi resultater. Også i Venezuelaforhandlingene har det vært gjort store fremskritt, fra august og fram til bruddet på lørdag.

Alt har skjedd nesten under radaren for norske medier, og uten særlig norsk politisk engasjement. Det kan iblant være en fordel: Erna Solbergs demokrati-kritikk av Venezuela i FN holdt på å velte forhandlingsbordet i september. Men på lang sikt trenger man et politisk lederskap som både er velinformert og engasjert og basert på så sterke forbindelser til de ulike landene at man klarer å sende tydelige signaler uten å skape misforståelser eller kriser.

Om man også er villig til å satse på politiske relasjoner, kan man kanskje klare både å være familieterapeut, og en interessant og tydelig samarbeidspartner for gode krefter i Latin-Amerika.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her