Kommentar

Den stille helsetrusselen

Skadelig fluor finnes ikke bare i skismurning, men i alt vi omgir oss med. Norge jobber nå i front i Europa for å forby de skumle miljøgiftene.

Dame som går på ski i overskyet vær. Illustrasjonfoto.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Iselin Stalheim Møller

Iselin Stalheim Møller

Nyhetsredaktør i Dagsavisen

På engelsk går de under navnet «forever chemicals», «evighetskjemikalier». Det er et talende navn, for disse kjemikaliene blir ikke borte.

Andre navn er fluorkarboner, fluorerte stoffer, eller PFAS for dem som er riktig godt innsatt.

I Norge har denne spesielt kjipe typen miljøgifter fått mest oppmerksomhet i skismurning. Fluor på skisålen gjør det lettere å gå veldig fort på ski. Prisen er at stoffene blir liggende igjen i naturen og finner veien inn i mennesker og dyr.

At fluorsmurning er farlig, er etter hvert blitt tatt skikkelig på alvor. I 2019 ble skisporten enig om et totalforbud, som riktignok fortsatt strever med å bli tatt skikkelig i bruk. Men er problemet løst med det? Langt ifra.

At også allværsjakka vi tar på på skituren eller til butikken kan være proppa med de gufne fluorkarbonene, er det mange som er klar over, men hvor kjent er det at disse stoffene også finnes i barnevotter, steikepanner, pappkoppen til kaffen, sminke og sko? Og hvorfor er det fortsatt lov?

Kjemikaliene har vært brukt i enormt mange ulike forbruksvarer siden 1950-tallet. Vissheten om at de er giftige og kan gjøre oss syke har vært kjent i flere tiår, og de siste årene har det kommet stadig mer informasjon om hvor utbredte de er.

Da jeg skrev om dette temaet i 2018 skrev jeg at kjemikaliene finnes i over 3.000 ulike varianter. I 2020 telte amerikanske miljømyndigheter opp hele 6.330 forskjellige stoffer av denne typen, og de tror ikke det er alle.

Den viktigste grunnen til at de er så utbredt er at fluorkarboner har noen veldig praktiske egenskaper. De brukes først og fremst til å gjøre produkter vann-, fett- og skittavvisende. Derfor egner de seg veldig godt til å impregnere yttertøy, til å beskytte møbelstoff eller til å sørge for at mat og drikke ikke gjør pappemballasjen våt.

Problemet er at kjemikaliene ikke forblir i produktene, men lekker ut når vi bruker dem og kaster dem. Slik blir de tatt opp i jorda, drikkevannet, planter, dyr og mennesker. Stoffene har i tillegg vist seg å være veldig vanskelige å bryte ned i miljøet, derfor har de fått navnet «evighetskjemikalier», har de først havnet i naturen så blir de der. Det har også vist seg at stoffene fraktes lett over lange avstander med lufta og havet.

Fluorkarboner, eller PFAS, lages ikke i Norge. Likevel har Miljødirektoratet funnet stoffene i prøver av vann fra hele landet. En studie av husstøv i norske boliger fant stoffene i nesten alle rommene. En av Norges fremste forskere på dette forteller i en reportasje i Vårt Land tidligere i år, at de finner stoffene i blodet til alle de tester. De er også påvist i morsmelk.

Hvor bekymra bør vi være for det? Det er vanskelig å si. Det er fortsatt store kunnskapshull. Men kreft blant skismørere var det som fikk fart på fluorforbudet i skisporten. Stoffene påvirker også immunforsvaret og kan sørge for at vaksiner virker dårligere. De giftigste variantene kan gi fosterskader, forårsake barnløshet og leverskader, ifølge Miljødirektoratet.

De siste par årene er flere produsenter begynt å bytte ut «evighetskjemikaliene» med andre, nedbrytbare stoffer som skal ha samme egenskaper. Til barn er det for eksempel blitt lettere å finne votter, sko og jakker som er tydelig merket med at de er fluorkarbonfrie. Det er bra. Men det løser ikke hovedproblemet.

En nylig tysk studie av utbredelsen av PFAS konkluderer at forbrukerne ikke har mulighet til å beskytte seg mot disse stoffene. Det hjelper lite om vinterdressen til toåringen ikke er impregnert med fluorkarboner, om stoffene finnes i drikkevannet eller middagsfisken.

Dermed er det myndighetene som må ordne opp. Det er på gang. I september ble 200 PFAS-varianter forbudt i EU. Sammen med en gruppe andre nordeuropeiske land jobber Norge nå i front i Europa med å forby alle disse stoffene. Erfaringene til nå har vist at det ikke nytter å forby ett og ett stoff, industrien kommer bare opp med nye varianter. Derfor er det nå økende forståelse i Europa for at et totalforbud er nødvendig, sier seniorrådgiver Audun Heggelund i Miljødirektoratet til nettstedet Politico.

Norge og de fire andre landene jobber nå med å lage et forbudsforslag som skal legges fram for EU neste år. Søndag ble et kapitel på veien avsluttet da fristen for å komme med innspill til forslaget gikk ut. Om forslaget blir vedtatt av EU-landene kan det gjelde fra 2025, også i Norge som følger EUs regler på dette området. Men initiativet møter stor motstand fra kjemikalieselskapene, skriver Politico.

Historien om fluorerte stoffer ligner historier vi har hørt før, asbest i hus, amalgam i tannfyllinger, glyfosat i ugressmiddel. Mange stoffer som har vært ansett som trygge, har etter hvert vist seg å være skadelige. Forbudslinja som nå er på gang i Europa er et viktig grep, men samtidig burde det være mulig å gjøre noe så man unngår å havne her igjen og igjen. For eksempel å snu systemet på hodet: i stedet for at det er myndigheters oppgave å tette igjen kunnskapshullene og langsomt forby skadelige stoffer, burde det være mulig å kreve av industrien å bevise at nye stoffer ikke er farlige, før de tas i bruk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her