Kommentar

Det vi tar for gitt

Det står dårligere til med demokratiet enn vi skulle like å tro. Hélène Landemore tvinger oss til å tenke gjennom om det holder mål.

(FILES) In this file photo taken on January 6, 2021, Supporters of US President Donald Trump, including Jake Angeli (C), a QAnon supporter known for his painted face and horned hat, enter the US Capitol on January 6, 2021, in Washington, DC. - A conspiracy theorist who became one of the most recognized rioters storming the US Capitol last January pleaded guilty on September 3, 2021 to obstructing congressional proceedings, a charge carrying a prison sentence of up to 20 years. (Photo by SAUL LOEB / AFP)
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Trygve  Svensson

Trygve Svensson

Leder for Tankesmien Agenda

Det er utrolig mye det er lett å ta for gitt. Vi tar helsen for gitt. Til vi blir syke. Eller sykdom for gitt. Til vi finner en kur. Vi tar kjærligheten for gitt, til vi ikke gjør det. Eller vi tar det for gitt at kjærlighet, det er noe for de andre. Men se, brått er den på døren med forsiktige bank, eller med en rambukk! Det eneste vi egentlig kan ta for gitt er at verden og livet forandrer seg.

Men: I Norge tar vi demokratiet vårt temmelig for gitt.

Neste uke skal regjeringen legge frem sitt siste forslag til statsbudsjett. Det er få som ville tatt Erna Solberg alvorlig hvis hun ikke deretter gikk i ordnede former på Stortingets talerstol og fortalte at hun ville levere avskjedssøknad. Hvis hun for eksempel stilte seg opp på Karl Johan og ropte «stopp valgtyveriet» og ba tilhengerne marsjere mot Stortinget for å «ta tilbake makten». Vi får neppe se folk med Agder-flagg og pelsluer rasere kontoret til stortingspresidenten.

Men det skjedde i verdens eldste demokrati, 6. januar. Hvis vi ser på demokratiets generelle tilstand i verden er det grunn til bekymring, ikke begeistring.

Det var enkelt å delta i demokratiet vårt i år. Overalt stod det valgboder. Mediene skrev om sakene, hver dag. Likevel gikk valgdeltagelsen ikke opp, men ned. 77,2 prosent stemte. Og i 2019, lokalvalget, var bildet ennå mørkere, da var det 35 prosent som ikke brukte stemmeretten. De utgjorde Norges største parti.

Her har du alt mulig å velge mellom, i fra Demokratene til Rødt? Likevel finner du ingenting som passer?

Dette er altså i Norge, hvor ting går bra. Ifølge Freedom House, som forsker på demokrati over hele verden, lever nesten 75 prosent av den globale befolkningen nå i et land som har opplevd en forverring av demokratiet i 2020.

Vi som husker Berlinmurens fall, tok lenge for gitt at nå blir verden bare mer demokratisk. Slik så det ut en stund. Helt til det ikke gjorde det lenger. Det er ikke hyggelig å skrive det, men 54 prosent av jordens befolkning lever nå i autokratiske land. De fleste av oss har altså ikke mulighet til å avgjøre sin egen fremtid.

Likevel er det mange som ikke gidder å stemme.

Det er omtrent her jeg ser meg selv i speilet. Er du i ferd med å bli den der elevrådslederen nå, som blir forbannet fordi folk ikke bare kan se å skjerpe seg? Her har du alt mulig å velge mellom, i fra Demokratene til Rødt? Likevel finner du ingenting som passer?

Men det å kjefte på folk til de deltar i demokratiet er, hva skal vi si, neppe den beste måten å gjøre det på.

Derfor, og advarsel, her kommer litt egenreklame, har vi i Tankesmien Agenda invitert den fransk-amerikanske statsviteren Hélène Landemore til å holde det store årlige Aula-foredraget som vi arrangerer i samarbeid med Universitetet i Oslo 21 oktober.

Hun er professor ved Yale og har nylig gitt ut boken «Open Democracy». Landemore er radikal i sin kritikk av det nåværende demokratiet. Som forsker er hun opptatt av det som gjerne kalles «deltakerdemokratiet» og det «deliberative demokratiet». Det handler, for å si det veldig enkelt, om at hvis flere av oss deltar når vi skal bestemme noe, så blir det som oftest bedre enn hvis veldig få deltar.

Litt sånn er det med samfunn også. Selv om det også er utrolig viktig å huske at politikk til syvende og sist handler om interessekamp. Det var noe av det Arbeiderpartiet prøvde å få frem med å gå til valg på «vanlige folks tur». SVs slagord «for de mange, ikke for de få» spiller på det samme. Få er i tvil om at Sp er interesseparti for bønder og folk som er opptatt av å ta hele landet i bruk. «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet», skrev Francis Sejersted, Høyre-mann og historiker.

Men Landemore ser på demokratiets tilstand hos våre nære allierte, og er kritisk. Hun har Frankrike og USA som bakteppe. I Norge stoler 78 prosent av oss på Stortinget. I Frankrike stoler 23 prosent på nasjonalforsamlingen. I USA har 11 prosent tillit til Kongressen.

Landemore vil flytte makt direkte til borgerforsamlinger og folkeavstemninger. Hun har sett på borgerråd på Island, Irland og Frankrike. Så la hun seg inspirere av det gamle Athen, hvor de valgte folk med lodd.

Det er sider ved Landemore som gjør henne mindre treffsikker i Norge.

For det eneste som er sikkert, om livet og politikken, er at det alltid endrer seg.

Hun tar ikke inn over seg fagbevegelsens rolle. Og i Norge er politikerne våre fremdeles temmelig representative. Dessuten, hvis du ikke stoler på politikerne, så går det an å gjøre noe crazy. Det er derfor en sindig sosialdemokrat som meg synes det er artig når Pasientfokus kommer inn med en egen stortingsrepresentant. Det samme skjedde i Bergen i 2019, hvor en del velgere reagerte så sterkt at bompengepartiet gjorde et brakvalg.

Ukomfortabelt for de etablerte partiene, men bedre enn gule vester og storming av kongressen. Det får oss kanskje til å ta demokratiet litt mindre for gitt.

For det eneste som er sikkert, om livet og politikken, er at det alltid endrer seg.