Av Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO
Det fortelles en historie om den greske filosofen Thales fra Milet. Han var en av Hellas’ Syv vise menn og var mer opptatt av sannhet enn av penger. De andre borgerne trodde ikke noe på ham når han sa at han levde frivillig i fattigdom. Kanskje ble han utsatt for denne hånen som vi kjenner fra dagens USA: «If you’re so smart, why ain’t you rich?».
For å lære folk ei lekse studerte Thales været gjennom vinteren og våren og fastslo at det lå an til en formidabel olivenhøst. Ingen andre hadde denne informasjonen, og han gikk til hver eneste olivenpresse i nærheten og betalte dem for retten til å presse oliven på det tidspunktet han hadde beregnet at frukten ville være moden. Da høsten kom og trærne bugnet av frukt var Thales den eneste som hadde rett til å presse olivenolje. Han tjente seg søkkrik på å selge rettighetene. Thales er kjent som «Den første filosof», men kunne også blitt kalt «Den første opsjonsspekulant».
[ Ulikhetsmaskinen ]
Jeg kom på denne historien da en venn av meg med røtter i Hellas fortalte om to greske olivenbønder han kjenner. En med 100 oliventrær og en med 1000 oliventrær. Å være olivenbonde er mer enn en jobb. Ett oliventre må vokse i over femti år før det gir en stabil og god avling. Du planter det ikke for deg selv men for dine barn, og har du en olivenlund forlater du den ikke. Du kan ikke si «oliven» uten å si «liv».
I skrivende stund er prisen på greske oliven levert fra bonden nede i tre euro per kilo. De må presses når de høstes og bøndene er derfor sårbare. Tre euro er ganske lite og bøndene må vurdere andre alternativer. De to bøndene har ulik strategi, forteller min venn. Han med tusen trær har sine finansielle forpliktelser. Ansatte som er avhengige av ham. Maskiner. Kanskje gjeld. Han selger mesteparten av oljen til presseriet og tar pengene. Men når prisen er så lav beholder han noe selv i håp om at prisene skal stige. Det er risikabelt. Olivenolje, som oss mennesker, blir bitter hvis den ikke verdsettes over tid.
Han med hundre trær, derimot. Han er uansett avhengig av biinntekter så han gir bort en del av oljen i stedet for å selge den. Også andre har det tøft i Hellas nå, og han bytter på den måten til seg noe som er mer verd for ham enn tre euro per liter. Når du har et generasjonsperspektiv er det viktigere å overleve sammen enn å maksimere alene.
Opsjonstraderne I Bjørvika og New York gjør egentlig ikke noe annet enn det olivenbønder har gjort i tusenvis av år
I en mer moderne innrettet økonomi vil forretningsfolk som er utsatt for sesongsvingninger i inntekter og utgifter kunne forsikre seg mot konkurs ved hjelp av opsjoner. Ved å selge en opsjon gir du fra deg litt av dine framtidige inntektsmuligheter i bytte mot en garantert minstepris. Du kutter både toppen og bunnen av kurven og vet dermed at du klarer deg gjennom vinteren. Du trenger bare en motpart. Denne kan gjerne være en spekulant, det gjør ingenting. Opsjoners dårlige rykte skyldes de mange tilfellene der det sitter spekulanter på begge sider av bordet.
Opsjonstraderne I Bjørvika og New York gjør egentlig ikke noe annet enn det olivenbønder har gjort i tusenvis av år. De avtaler priser og leveranser fram i tid. Forskjellen er at de aldri ser de underliggende verdiene. De ser bare prisene. Hva Thales fra Milet gjorde med opsjonsgevinsten sin? Det forteller historien ikke noe om. Han var neppe opptatt av pengene i seg selv. Han ville nok bare vise forskjellen på penger og verdier.
[ Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen ]