Av Aslak Sira Myhre
Mangelen på arbeidskraft i transportbransjen i Storbritannia og hotell- og restaurantbransjen i Norge kan bidra til at vi endelig begynner å betale det et anstendig arbeidsliv for alle koster.
Det vil ta lang tid før verden er ferdig med virkninga av korona. Sjøl for land som Norge, med høy vaksineringsgrad og tilnærma full frihet til å leve normale liv igjen, er veien lang til hverdagen før pandemien. Enhver utenlandsreise er en påminnelse om det, det er stadig nye skjemaer og helseattester som skal fylles ut for hvert land man mellomlander i.
[ Jeg håper Facebook blir den nye røyken: «Tenk at vi ikke skjønte hvor farlig det var». ]
Men slike reisebegrensninger er små sammenligna med andre seinvirkninger. Alle som bygger, enten det er ei hytte i Valdres eller ei høyblokk i Oslo, veit at materialprisene er ustabile på et langt høyere nivå en før koronaen. Oljeprisen som nettopp blei dømt til å forbli lav for alltid i klimaets navn, tippa nettopp over åtti dollar fatet igjen, og viser liten interesse for å falle. Og går man på nettet eller til en butikk med internasjonalt varesortiment, er det ventetider og produktmangler som var ukjente før mars 2020.
Det er også andre seinvirkninger. Kulturliv, idrett og de frivillige organisasjonene som har vært nedstengt i nesten to år kan komme til å bruke flere år på å bygge seg opp igjen til førkoronanivåer. I fotballen er det nå måneder siden de siste koronarestriksjonene på spill og trening blei oppheva, men fortsatt trekker lag seg og kamper blir avlyst på alle nivåer.
Det er tilgang på fattige mennesker det handler om.
I Storbritannia, som har gått gjennom Brexit parallelt med pandemien, er seinvirkningene enda større. Der må militæret bidra til distribusjon av drivstoff, mens mangelen på arbeidskraft i transportnæringa og nyinnført byråkrati for varehandelen har gitt tomme hyller i supermarkedene. Arbeidskraftmangelen er en direkte og på mange måter ønska følge av Brexit. Noe av hensikten med utmeldelse var å få slutt på at arbeidsinnvandring fra Europas fattigste land undergravde lønns- og arbeidsforholda i britisk arbeidsliv.
[ Mørke skyer over Hurdalssjøen ]
I utelivsnæringene i Norge, og særlig i Oslo, ser vi en del av den samme effekten helt uten Brexit. I sommer måtte hoteller og restauranter begrense åpningstida, ikke fordi de ikke hadde lov til å ha åpent, men fordi de mangla arbeidskrafta som skulle til for å drive for fullt. Akkurat som transportnæringa, landbruksindustrien og byggebransjen i Storbritannia, har norsk restaurant- og hotellvirksomhet blitt helt avhengig av en konstant tilførsel av arbeidskraft utenfra. Koronaen skrudde både av tilførselen av arbeidskraft og muligheten til å drive virksomhetene. Nå når Norge åpner opp igjen, har så mange funnet seg annet arbeid eller dratt hjem til hjemlandet, at utelivet og hotellene konkurrer om å tiltrekke seg dem som er igjen.
Storbritannia og utelivsnæringa står i samme situasjon. De trenger arbeidskraft, og må i øyeblikket betale langt mer for den enn før koronaen. Markedet har svingt i favør av selgerne av arbeidskraft i stedet for kjøperne. På godt norsk, folk får mer lønn for arbeidet sitt, enten de er kokker og servitører i Oslo eller trailersjåfører i London.
Dette blir i media framstilt som en katastrofe. Fokuset er på tomme butikkhyller og parkerte lastebiler. Sett fra arbeidstageres perspektiv er det tvert om godt nytt. Transport, servering og andre servicenæringer har lenge vært lavtlønte og til dels svært underbetalte. Fra hele den vestlige verden har det de siste åra kommet historier om lønns- og arbeidsforhold som er under enhver kritikk. Tilgangen på billig arbeidskraft, i USA fra Mexico og resten av Latin-Amerika, i Europa fra de «nye» EU-landene i øst har, gjort det mulig å holde lønna nede over lang tid. Og på begge kontinenter har den tilreisende lovlige arbeidskrafta blitt supplert med en enda billigere, såkalte ulovlige innvandrere uten arbeids- og oppholdstillatelse.
Det bør være et sterkt signal til de rød-grønne partiene i Norge når en konservativ regjering går inn for et kollektivt løft for å heve lønns- og arbeidsvilkårene i lavtlønnsyrkene.
Å snakke om tilgang på billig arbeidskraft kan høres brutalt ut, men i virkeligheten er det enda mer brutalt enn som så. Det er tilgang på fattige mennesker det handler om. Folk som er fattige nok til at de vil gjøre arbeid for langt mindre penger enn det briter og nordmenn vil kreve. Og folk som er fattige nok til ikke å stille spørsmål ved arbeidsforhold og arbeidsmiljø. Det er ingenting solidarisk med denne prosessen, det er ei brutal utnytting av mennesker, og det setter en standard hvor lønns- og arbeidsforholdene for alle i de utsatte bransjene forverres.
På den andre sida av Nordsjøen er dette blitt så ille at den engelske konservative statsministeren Boris Johnson denne uka sa at løsninga på krisa i Storbritannia var høyere lønninger og bedre arbeidsforhold. Hele landet måtte gjennom en hestekur for å få slutt på denne type sosial dumping. Den høyreorienterte regjeringa har også økt skattene for å finansiere ei styrking av helsevesenet. Samtidig har mangelen på arbeidskraft i Norge pressa lønningene midlertidig opp i utelivsbransjen.
Dette er bra, bra for Norge, bra for Storbritannia og bra for folk. Det bør være et sterkt signal til de rød-grønne partiene i Norge når til og med en konservativ regjering i vårt naboland over Nordsjøen går inn for et kollektivt løft for å heve lønns- og arbeidsvilkårene i lavtlønnsyrkene. Det er ingenting som tyder på at Boris Johnson har vanlige arbeidsfolk sine levekår som førsteprioritet, men når han og flertallet i det konservative partiet i alle fall i retorikk går denne veien, viser det hvor moden tida er for forandring.
Kanskje kan det stramme arbeidsmarkedet sammen med fagbevegelse og politikere sørge for at lønnsløftet i servicenæringene i Norge ikke bare blir ett blaff, men en begynnelse på ei tid hvor vi ikke baserer oss på andres fattigdom når vi fastsetter lønnsnivået i disse yrkene. Det vil være en seier, ikke bare for norske hotell- og restaurantarbeidere, men for alle som jobber i serviceyrker i Norge.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
