Etter 561 dager med utallige tiltak vurderte endelig helsemyndighetene i slutten av september at vi kunne gå tilbake til en mer normal hverdag. Man skal ikke være skråsikker – viruset og dets mange mutasjoner har vist en forbløffende evne til å overraske oss, men det ser nå ut til at vi har «stått han av».
Mange har benyttet anledningen til å ta seg en velfortjent fest, og det settes nye datoer for utsatte bryllup og bursdager. Store deler av norsk næringsliv kjenner endelig på ordentlig oppsving og optimisme.
Selv om det fortsatt virker litt rart å ta noen i hånda eller å stå i en tett folkemengde, er det nok ikke lenge til kohorter og meteren forsvinner ut av dagligtalen.
Folk er tilpasningsdyktige. Samfunnet går videre.
Samtidig er det verdt å stoppe opp og tenke over hva vi har gått gjennom. Og ikke minst: Hvordan kan vi forhindre at det skjer igjen? Svaret starter med å anerkjenne det som har vært avgjørende for at vi har klart oss så godt som vi har gjort: Tillit i befolkningen, en sterk offentlig helsetjeneste og internasjonalt samarbeid.
I Norge har vi høy tillit til våre politiske institusjoner, til myndighetene og til hverandre. Tilliten bygger på at vi har forholdsvis små forskjeller mellom folk så vi kan kjenne oss igjen i hverandres liv, og at vi over tid ser at myndighetene kommuniserer ærlig med oss.
Den tilliten gjorde at de fleste fulgte reglene i 561 dager. Selv de gangene våre fremste fagfolk var usikre på hva som var det riktige å gjøre, viste vi dem tillit, kanskje nettopp fordi de var åpne om usikkerheten. «Vi vet jo ikke om disse tiltakene vil virke», sa Camilla Stoltenberg på NRKs Debatten 24. mars i fjor, dagen etter at de mest inngripende tiltakene i fredstid var blitt innført.
Slik bygges tillit, og den tilliten må vi ta vare på.
[ – Denne regjeringen har kuttet i stønad for å gjøre folk motiverte til å jobbe ]
Det sies ofte at USA har de beste legene, men i en fersk rapport om ulike helsetjenester kommer USA dårligst ut, mens Norge er øverst på pallen. For det hjelper lite i en pandemi å ha de beste legene hvis ikke helsetjenesten er der for alle.
De landene som har en sterk offentlig helsetjeneste som når alle, uavhengig av adresse og lommebok, har stått seg bedre i møte med koronaviruset enn land der helsetjenester er blitt kjøp og salg. Også den norske sykelønnsordningen har spilt en viktig rolle: Det er godt smittevern at ansatte holder seg hjemme ved sykdom, istedenfor å dra på jobben og smitte kollegaer.
I mange land har ikke arbeidsfolk hatt dette valget.
Så var det, særlig i starten av pandemien, en del røster som sa at nå måtte vi være oss selv nok, at viruset avslørte hvor sårbar en global sammenkoblet verden er. Konklusjonen ble det motsatte. Den lynraske forskningsinnsatsen på tvers av landegrenser og det internasjonale arbeidet med å produsere vaksiner i rekordfart, basert på helt ny vitenskap, motbeviser dette.
[ Hanne Krogh: – Dette er din beste tid, sier vi. Det er ikke sant ]
Verdens helseorganisasjon (WHO) har utvist viktig lederskap. Et læringspunkt er derfor at vi framover må styrke de internasjonale institusjonene ytterligere. Virus bryr seg fint lite om grenser – når ett land er svakt på smittevern, blir alle land sårbare. Derfor bør alle land få støtte til å monitorere smitteutbrudd av alvorlige sykdommer, og WHO bør raskere få tilgang til informasjon og få komme inn med team i land der smitte bryter ut, på samme måte som inspektører som jevnlig kontrollerer lands nedrustningsavtaler.
Det betyr ikke at vi skal glemme beredskap her hjemme. Et av koronakommisjonens viktigste læringspunkter er at vi må ha bedre nasjonal kapasitet på essensielt utstyr og matsikkerhet.
Det er naivt å utelukkende satse på at slikt alltid er tilgjengelig i det globale markedet.
[ Vi blir herlig sløve når skurken ikke ser ut som en skurk ]
Vi må også bli flinkere på å forberede ringvirkningene av ulike kriser. Ikke bare var sykehusene tomme for smittevernutstyr da pandemien startet: Etater som NAV var også helt uforberedt på at så mange mennesker skulle permitteres på kort tid. Vi må sikre at hele velferdsstaten er klare til å stille opp ved neste krise.
Til tross for små forskjeller og høy tillit ble pandemien også et forstørrelsesglass på ulikhetene som vokser i Norge. Koronakommisjonen fant at arbeidsledigheten har vært høyest blant personer med kort utdanning og lav inntekt og personer som er født utenfor Norge.
Begrensningene på sosial kontakt har vært særlig belastende for barn, unge, de som bor på institusjon, og de som bor alene.
Mange vil trenge ekstra hjelp og oppfølging i tiden som kommer. Strekk i laget og økt ulikhet gjør ikke bare veien ut av pandemien lengre, det gjør oss også dårligere rustet til neste krise – som vi vet kommer.
Per Fugelli sa ofte at mennesket er et flokkdyr - nå må flokken finne sammen igjen.
