President Biden konsentrerer seg om USAs kjerneinteresser: En gunstig maktbalanse i Europa og Øst-Asia, teknologisk overlegenhet, kontroll med det internasjonale finanssystemet og multilateralt samarbeid om klima. Midtøsten nedprioriteres. Obama og Trump gjorde det samme, sistnevnte med unntak for klima, men nå er profilen tydeligere enn før.
USA har 900 mann i det nordøstlige Syria og en militær observasjonspost i Irak. Støtten til den saudiske krigføringen i Jemen er trukket tilbake og Libya er et ikke-spørsmål. Den femte flåten er fortsatt hjemmehørende i Bahrain og Qatar huser den største flybasen, men for mobile styrker er det større oppgaver lenger øst. I kampene mellom Israel og Hamas har amerikanerne ligget lavt, og de har ikke tatt noe nytt initiativ til en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Støtten til de allierte i regionen er mer måteholden enn før.
De lokale aktørene var raske til å se tegningen. Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman avviklet boikotten av Qatar allerede i januar i et forsøk på å blidgjøre den innkommende amerikanske administrasjonen. De andre deltakerne – Bahrain, Emiratene og Egypt – føyde seg etter hvert. Diplomatiske forbindelser, handel og reisevirksomhet ble gjenopprettet.
I april begynte en serie møter mellom Saudi-Arabia og Iran i Bagdad. Først mens den moderate Hassan Rouhani var president i Iran og nå under den konservative Ebrahim Raisi. Bin Salman har justert seg etter Biden som har oppgradert diplomatiet og vil gjeninnføre atomavtalen med Iran. Samtalene dreier seg om sikkerhet i Gulfen, hvor Jemen er det mest presserende spørsmålet.
[ Uvanlige toner fra Irak: Gruppe tar initiativ til fred med Israel ]
Det er 20 år siden Saudi-Arabia og Iran sist var på talefot. Da førte den reformorienterte kong Abdullah av Saudi-Arabia samtaler med reformist-presidenten Muhammed Khatami i Iran, men så kom George W. Bush junior til makten i USA og Mahmoud Ahmadinejad ble president i Iran og siden har det bilaterale forholdet vært gissel for stormaktspolitikken. Helt til nå. Foreløpig er det ingen tellende resultater, men partene går pragmatisk til verks og begge sier at samtalene er framgangsrike.
På ettersommeren var Bagdad åsted for et annet bemerkelsesverdig møte. Ni land – Irak, Jordan, Qatar, Egypt, Kuwait, Emiratene, Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran samt generalsekretæren for den Arabiske Liga deltok i en konferanse om samarbeid og partnerskap på initiativ fra Irak. Den irakiske statsministeren ba andre land slutte å bruke Irak som arena for å løse sine konflikter eller som utgangspunkt for angrep på andre land. Begge deler har ridd landet hans som en mare i mange år og noen av synderne satt ved bordet.
Bemerkelsesverdig var det også at Frankrikes president Macron var til stede. Han støttet irakerne, advarte mot innblanding i indre anliggender og minte om at FN og EU skal overvåke det forestående parlamentsvalget 10. oktober i Irak. Planen er at disse landene skal møtes igjen med jevne mellomrom.
Sist lørdag rapporterte journalist Roger Hercz i denne avisa om et annet møte, denne gangen i kurdiske Erbil, med kurdiske ledere, sunniledere fra Anbar-provinsen og noen sjiamuslimer. De vil ha fred med Israel i tråd med de såkalte Abraham-avtalene som Trump fikk i stand mellom Israel og Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan.
Dette er veldig kontroversielt i Irak, men den nye dreiningen i amerikansk og regional politikk har tydeligvis satt dem på tanken og gjort det opportunt å fremme den. Israel var det eneste landet som støttet kurderne i det nordlige Irak da en folkeavstemning ga dundrende flertall for full uavhengighet.
[ Disse landene kan bli Talibans partnere ]
Fortsettelsen på disse samarbeidsinvittene avhenger mye av forhandlingene om atomavtalen. Avtalen fra 2015 ga Iran mindre enn de først trodde, for de internasjonale selskapene var ikke alltid sikre på hvor de hadde amerikanerne og holdt igjen. Så trakk Trump seg ut, og etter Biden kan det komme nye rundkast. Derfor krever Iran forsikringer mot mislighold, men som USA vanskelig kan gi. Amerikanerne ønsker også en avtale som begrenser det iranske rakettvåpenet og det iranske nærværet i andre land, og det er en annen svær hump i veien. Men enn så lenge sier begge parter at de ønsker en ny avtale, og forhandlingene tar snart til igjen.
Vil den amerikanske tilbaketrekkingen gjøre Russlands og Kinas fotavtrykk større? Kina investerer overalt i Midtøsten og ønsker samarbeid og stabilitet for sine investeringer. De blander seg ikke inn i indre anliggende og er en kjærkommen partner i regionens økonomiske utvikling. Den kinesiske staten er rik og sterk. I USA, derimot, er formuen på private hender mens staten sitter med gjelda. Der kineserne legger milliarder på bordet kommer amerikanerne tomhendte. Dette er ingenting nytt, det bare forsterkes etter hvert. Det nye er at USA trekker seg tilbake militært og politisk. Kineserne engasjerer seg ikke militært, i hvert fall ikke foreløpig. For deres del er svaret derfor nei.
Vil den amerikanske tilbaketrekkingen gjøre Russlands og Kinas fotavtrykk større?
— Sverre Lodgaard
For Russlands del er svaret ja. Sammen med Iran har de vunnet krigen i Syria og de er engasjert i en stedfortrederkrig i Libya. Våpen er de alltid interessert i å selge. De har levert halvparten av den avtalte luftforsvarsordren S-400 til Tyrkia og forhandler om vilkårene for den andre halvdelen. Det russiske diplomatiet er godt og russerne snakker med nær sagt hvem som helst om muligheter som byr seg. Men den russiske økonomien er svak, så svaret er ja med små bokstaver.
I Afghanistan er det ro og orden nå. Det er oppsiden ved Taliban-styret. Hadde USA og NATO fortsatt vært der hadde det fortsatt vært krig. Det er lov å tenke samme tanke for Midtøsten. Nå er den amerikanske krigslysten på et minimum. Det gir muligheter som lokale aktører kan utnytte for samarbeid seg imellom.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her