Kommentar

Sterkt ønske om maktskifte i Tyskland

Tyske velgeres dom er klar. De vil ha maktskifte. Men Armin Laschet klamrer seg til håpet om fortsatt regjeringsmakt for kristeligdemokratene CDU.

CDU-leder Armin Laschet
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Erik Sagflaat

Erik Sagflaat

Tidligere utenriksredaktør i Dagsavisen.

Armin Laschet bærer et tungt ansvar for valgresultatet. Tyske velgere vil ikke ha ham som forbundskansler og Angela Merkels etterfølger. Det førte ikke bare til at Unionspartiene, CDU og det bayerske søsterpartiet CSU, gjorde sitt dårligste valg noensinne, og endte på 24,1 prosent. Det ga også Olaf Scholz mulighet til å løfte sitt sosialdemokratiske parti SPD fra 14 prosent på meningsmålingene på forsommeren, til 25,7 prosent ved valget. Et resultat som i stor grad skyldes at velgerne så Scholz som den eneste, fullt ut kompetente kanslerkandidaten.

Laschet nekter å innse valgtapet, og tviholder på muligheten for å danne regjering sammen med De Grønne og det liberale partiet Fridemokratene, FDP. De tre partiene har mandater nok i Forbundsdagen til et flertall. Men dersom valgets taper likevel blir ny forbundskansler, er det et slag i ansiktet på velgerne. I en meningsmåling svarer hele 70 prosent at de ikke anser Laschet som kompetent for vervet som regjeringssjef i Tyskland.

Nå skal det sonderes og forhandles. Det må skapes enighet om et regjeringsprogram med to så forskjellige partier som De Grønne og FDP. Politisk står disse to partiene langt fra hverandre. Mye taler likevel for at det denne gangen vil lykkes. Både SPD, de Grønne og FDP gikk klart fram ved valget. CDU og CSU gikk tilbake, CDU gikk katastrofalt tilbake. En slik klar tale fra velgerne forplikter.

Ved valget fikk De Grønne 14,8 prosent, FDP fikk 11,5 og de kan sammen danne en flertallsregjering enten med SPD eller med Unionspartiene. Sonderingene starter under ledelse av det største partiet, som nå er SPD. Men før de møter Olaf Scholz, skal de Grønne og FDP møtes på tomannshånd i håp om å rydde i alle fall noen av de største vanskelighetene dem imellom av veien. Før valget la FDPs Lindner ikke skjul på at han foretrakk et samarbeid med Unionspartiene. Begge er høyrepartier, selv om Merkel har styrt CDU i sosial-liberal retning. Men for å få nødvendig flertall må de ha med seg De Grønne. Da blir bildet straks mer uklart.

Fridemokratene er liberale når det gjelder folks fulle frihet til å styre sine egne liv. Færrest mulig regler og påbud. Men de er liberalister i den økonomiske politikken, med sterkt ønske om skattelette også for de rikeste, privatisering og stramme offentlige budsjetter. Partileder Christian Lindner har sagt at folk får betale for seg selv. Det er meget langt fra De Grønnes sosiale program med sosial utjevning og stor innsats for å få til et klimaskifte. Om nødvendig med hjelp av økte skatter for å skaffe finansiering. I tillegg med nødvendige, strenge miljøkrav for folk flest.

Christian Lindner og Armin Laschet kjenner hverandre meget godt fra Nordrhein-Westfalen. De Grønne er godt klar over faren for at de to vennene kan overkjøre dem, i fall det likevel skulle ende med en regjering ledet av Laschet. Laschet vil ha minst mulig endringer. Lindner vil ha skattelette. Med FDP eller CDU i finans- eller økonomiministeriet kan det bli særdeles trange tider for De Grønnes ønske om penger til et merkbart klimaskifte. Våger de det likevel, er det risikosport. For i så fall vil det ikke bare handle om tre partier som skal bli enige, men om fire. Med også det erkekonservative bayerske CSU med på laget, vil De Grønne kunne møte enorme vanskeligheter. Ikke rart meningsmålingene viser at 81 prosent av De Grønnes velgere ønsker en koalisjon med SPD, bare 16 prosent foretrekker FDP.

Armin Laschet kjemper for sitt politiske liv. Skulle SPD mislykkes i sine sonderinger og forhandlinger, får Laschet muligheten. Blir han likevel kansler til slutt, er han sikret et liv på toppen, i alle fall i de aller nærmeste årene. Mislykkes han, og CDU må gå i opposisjon slik velgerne har ønsket, er Laschet ferdig som toppolitiker. Da fyker han på hodet ut av posisjonen som CDUs partileder. Og det raskt. Ganske så framtredende partimedlemmer har allerede før regjeringsspørsmålet er avklart, tatt til orde for at Laschet må skiftes ut. Støtten han får i sine bestrebelser på å snakke seg vekk fra valgtapet, er minimal. Selv lederen i CSU, Markus Söder, har nå gratulert Olaf Scholz med seieren og påpekt at det er viktig at man respekterer valgresultatet.

Armin Laschet kjemper for sitt politiske liv.

—  Erik Sagflaat

Det er en kilde til forundring at et så veletablert parti som CDU har rotet seg inn i slike lederproblemer. Det har mye å gjøre med Angela Merkels lederstil. Hun lot ingen utfordre sin suverene posisjon. Den som prøvde seg, ble ettertrykkelig feid til side. Raskt, brutalt og langt vekk. Resultatet var noe av et maktvakuum rundt den ukronede dronningen i kanslerkontoret. Selv hennes foretrukne (og utpekte) etterfølger, Annegret Kramp-Karrenbauer fikk så lite støtte fra Merkel at hun ble tvunget til å gi opp. Nå må regningen for den suverene lederstilen betales.

I SPDs hovedkvarter i Berlin, Willy Brandt-Haus, feires valgseieren. Med god grunn. Men også med grunn til ettertanke. For denne valgseieren skyldes ikke først og fremst godt partiarbeid, men at den kompetente Olaf Scholz ble stilt opp mot den svake og upopulære Armin Laschet. SPD har i lang tid ligget som fastlåst på en oppslutning på 14–15 prosent og skjøt først i været da motstandernes tabber og svakheter for alvor ble avslørt så sent som i sommer. Også SPD må gå i seg selv og finne både folk og program med større appell. Men det er klart: En tid som ledende parti i en tysk regjering vil kunne være til meget god hjelp.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her