Kommentar

Generasjon opprør

Ungdommen vil stemme på politikerne når politikerne gir en stemme til ungdommen.

Fire av ti møtte mellom 20 og 24 år møtte ikke opp ved forrige stortingsvalg. Klimasakens akutte alvor ser ikke ut til å ha endret mønsteret. Spørsmålet er om det er ungdommene eller stortingsvalget det er noe galt med, skriver Stian Bromark.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Stian Bromark

Stian Bromark

Tidligere debattredaktør i Dagsavisen. Nå redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.

Før valget ble det spådd at ungdom ville endre Stortinget i mer radikal retning, ved å stemme på partier med tydelig sosial og klimavennlig profil. «Unge blir stadig mer ideologiske. Det kan ha noe å si i årets valgkamp, tror eksperter», kunne vi lese i Aftenposten. Avisa hadde intervjuet unge mennesker som reiser kollektivt, ikke har kjøtt i kjøleskapet og handler møbler brukt på Fretex. Fine folk.

Målinger i forkant tydet på at valgdeltagelsen kom til å bli høy, blant annet på grunn av ungdommenes engasjement. Det skjedde ikke. Bare ved fire stortingsvalg siden krigen har valgdeltakelsen vært lavere enn i 2021, kan NTB fortelle. Dette til tross for at det aldri har vært enklere å stemme. «Vi hadde nok forventet en ungdomsmobilisering på grunn av klima- og miljøsaken», uttalte samfunnsforsker Johannes Bergh til nyhetsbyrået, og føyde til: «For to år siden så vi at miljøpartiene gjorde det spesielt bra blant unge. Den typen mobilisering ser ut til å ha uteblitt i år».

Så er spørsmålet om det er ungdommene eller stortingsvalget det er noe galt med

Nå sitter vi med deler av fasiten. Miljøpartiet De grønne vokste, men havnet under sperregrensa. Rødt kom så vidt over, for første gang. Det kan ha vært klimasaken som førte til at Ap, SV og Sp fikk flertall, men sannsynligvis ikke. Ansvarlige styringspartier mister gjerne sine opprørske tendenser på veien mot kompromissene. Årsaken til at vi ikke sitter med hele fasiten, er at vi ennå ikke vet hvordan ungdommen stemte. Velgerundersøkelsen har svaret med to streker under, men den ligger en god stund fram i tid. Det vi vet fra tidligere valg, er at folk mellom 20 og 24 år er de vanskeligste å lokke til valglokalene. Fire av ti møtte ikke opp ved forrige stortingsvalg. Klimasakens akutte alvor ser ikke ut til å ha endret mønsteret.

Så er spørsmålet om det er ungdommene eller stortingsvalget det er noe galt med. For forståsegpåerne har jo rett. Engasjementet er der, viljen til endring er stor og dagens ungdom framstår som mer utålmodige enn sine sedate foreldre. Men parlamentarismen er nok ikke deres foretrukne påvirkningskanal. Flere undersøkelser de siste årene tyder på at ungdom i mindre grad enn voksne tror at demokratiet er den beste styreformen. Det er trolig ikke blitt noe bedre under pandemien, hvor de unge med rette føler at de har blitt nedprioritert av politikerne.

Kanskje Stortinget er litt som Facebook. Når foreldre og besteforeldre inntok Zuckerbergs pengebinge, forsvant ungdommene ut i den andre enden. Når står de utenfor, og klimabrøler. Eller blokkere gater og bygninger i Oslo, som aksjonsgruppa Extinction Rebellion gjorde i valgkampen. Eller tar av seg klærne på Instagram. Mobilen kan være veldig mobiliserende.

Hun skjønner ikke hvorfor de voksne forsøker å bekjempe dem i stedet for å støtte dem

Den danske avisen Information har for tiden en serie om «Generation oprør», der hypotesen er at vi etter en lang tid med «nødvendighetens politikk» og «manglende politisk kampglød», nå ser en ung generasjon opprørere i alt fra klima- og kjønnskampen til sosial rettferdighet.

En av bidragsyterne i serien er den 26 år gamle Instagram-aktivisten Kathrine Graa, kvinnen som kledte seg naken for klima. De ikke så hudløse bildene kaller hun et verktøy, for å skape dialog om alt fra kjønn, miljø og rasisme til prestasjonskultur og selvbilder. «Sex sells, og nøgenbilleder skaber opmærksomhed», som hun formulerer seg på engelsk-dansk. Hun avviser den voksne fortellingen om at ungdommene er selvsentrerte flinkiser med passiviserende mobilavhengighet. Og hun skjønner ikke hvorfor de voksne forsøker å bekjempe dem i stedet for å støtte dem: «Vi vil alt. Ikke minst endre samfunnet slik det er i dag, for det fungerer ikke for oss. Vi er lei av å holde kjeft og se søte ut.

Og vi vet at status quo ikke blir endret, før vi gjør noe selv. Er det fordi den eldre generasjonen føler seg utsatt, når vi unge forteller at de ikke har gjort det bra nok? Blir de redde av vårt pågangsmot?»

Politikken blir mer radikal om folket selv får bestemme, for velgerne er ikke så redde for velgerne som politikerne er

Jeg forstår ikke intuitivt hvordan hud redder klimaet, men det viser vel bare at jeg hører hjemme blant pensjonistene på Facebook. For jeg tror hun har rett. Det er noe som ikke stemmer. Valgordningen er moden for en oppdatering, demokrati 2.0. For bare prøv å si til ungene dine – «du kan få lov til å si din mening hvert fjerde år». Den fransk-amerikanske statsviteren Helene Landemore er blant dem som hevder at valgordningen i mange vestlige land ligner mer på aristokrati enn demokrati og at systemet favoriserer eliten og pengemakten, ikke folk flest, kvinner eller minoriteter. Eller ungdom, for den saks skyld. Hun vil fornye systemet gjennom borgerråd, bestående av tilfeldig utvalgte fra befolkningen som møtes mellom valgperioder og fatter beslutninger. Systemet er utprøvd i mange land med hell, og politikken blir mer radikal om folket selv får bestemme, for velgerne er ikke så redde for velgerne som politikerne er.

Men borgerråd er bare ett av flere mulige svar på den grunnleggende utfordringen: Hvis politikerne vil ha ungdommenes stemme, må de i større grad enn i dag lytte når de hever stemmen.