Kommentar

De hjemsøkte

En æra er over. Men nei. Jeg snakker ikke om Erna nå. Jeg snakker om spøkelser.

Høstlanseringen til TVNorge 2018: Fra venstre Lilli Bendriss, Tom Strømnæss, Lena Ranehag og Anne Kristine Augestad i Åndenes makt-redaksjonen.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hanne  Mauno

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen

Nei, denne petiten skal ikke handle om at Erna-epoken snart er over, og at vi aldri mer kommer til å få se helseminister Bent Høie stå på koronapressekonferanser og be oss vaske hendene. Eller at vi nå går inn i en ny, paradisisk, rødgrønn tidsalder, der ulv og sau skal leve fredelig sammen som venner på markene.

Jeg snakker om sorgen jeg følte da jeg mottok beskjeden for en uke tid siden: Etter 16 år skal mitt favorittprogram «Åndenes makt» legges ned. Det blir ikke mer åndejakt, skal vi tro Discovery, eller: Ikke «i overskuelig framtid», for «serien skal legges på is». Med andre ord: Den legges ned. Den som får spøkelser i huset nå, kan ikke lenger ringe til den sindige programleder Tom Strømnæss og be ham komme for å ordne opp sammen med en fra sitt team av klarsynte.

Så hva skal de hjemsøkte gjøre nå, de som ser skumle skygger fare forbi dem i gangen i det nyoppussede rekkehuset de nettopp har kjøpt på Skjetten? Som ser fremmede skikkelser stå i vinduer når de parkerer bilen utenfor huset, som fra loftet hører lyden av tunge, slepende skritt? Eller som målløse ser barnas lekebiler kjøre av seg selv bortover stuegulvet?

Men det er visst ikke slik at Discovery har sluppet opp for spøkelser. De tilbyr i stedet et nytt program de kaller «Spøkelsesjegerne». Ifølge det jeg har lest og sett hittil, skal klarsynte Lilli Bendriss og to youtubere «oppsøke noen av de de mest hjemsøkte stedene i Norge», av typen «forlatte hoteller» og «dystre kråkeslott», for å samle bevis for at spøkelser finnes. Youtuberen Robin Hofset skal ha med seg «det siste og mest pålitelige måleverktøyet for paranormal aktivitet».

Jeg syns det hele virker litt voldsomt. Det jeg helst vil ha, er hverdagslige historier om familier i rekkehus på Skjetten som i flere år har merket at det skjer noe litt rart hjemme. Først tør de ikke engang fortelle hverandre at de syns de så en av barnas lekebiler kjøre av seg selv over stuegulvet. Eller at de så en skygge i gangen. Så, etter lang tid, tar de endelig mot til seg og ringer Tom Strømnæss i Åndenes makt. Han kommer og spør på sitt milde vis om de er helt sikre på at ikke ett av barna har dyttet til en av lekebilene? Til slutt kan den klarsynte fortelle at det bare er oldemor som spøker litt, men at hun har godt i sinne og bare vil passe på. Den klarsynte ber oldemor pent om å dra til den andre siden, harmonien i huset er tilbake og alle er glade.

Slike historier vil jeg ha hjem i sofaen etter en lang dag på jobben, ikke spektakulære avsløringer fra dystre kråkeslott. Jeg vet heller ikke om jeg vil at noen skal «bevise» at spøkelser finnes ved hjelp av det siste innen måleverktøy for paranormal aktivitet. For tenk om de finnes, da? Det hadde jo vært skikkelig skummelt.