Mange år er gått siden jeg satt i steinrøys i Khyberpasset og så verden drive forbi. De tunglastede og rikt dekorerte lastebilene som hostet seg inn i Afghanistan, var pakistanske. Blir det flere kinesiske kjøretøyer i årene som kommer?
President Xi Jinpings mye omtalte Silkevei-visjon, «Ett belte, én vei», omfatter også Afghanistan. De siste års krigføring har imidlertid hindret ham i å realisere den. Kina er på visse vilkår interessert i å utvikle et tidsmessig veinett i Afghanistan og en moderne trafikkåre gjennom landet til Iran. Veidrømmene må ses i lys av Kinas appetitt på Afghanistans betydelige naturressurser.
De første signalene fra Taliban gir de kinesiske lederne grunn til optimisme. «Kina er vår viktigste partner», uttalte Zabiullah Mujahid, en offisiell talsmann for Taliban, for to uker siden. «Takket være kineserne får vi en sjelden mulighet til å gjenoppbygge landet.» Mujahid ga inntrykk av at Taliban har stor tro på Silkevei-prosjektet, som i praksis er tallrike infrastrukturprosjekter av ulik type.
[ Sverre Lodgaard: Hvilke land blir Talibans partnere? ]
Afghanistan er et innestengt land. Fra landets sørgrense er det 480 kilometer til nærmeste kyst. Da er det ikke så lett å tjene penger på vareeksport. Det er ikke for ingenting at de afghanske krigsherrene har tydd til smugling av opium og heroin for å overleve. Med nye veier, og kanskje også et moderne jernbanenett, vil landet få en sjanse til å kare seg ut av fattigdommen.
Kina kan uten tvil få fart på Afghanistan.
Enhver som besøker Afghanistan, blir slått av det golde landskapet. Store områder er ørken, bare 12 prosent av arealet er dyrket mark. Er landet likevel rikt? Både russiske og amerikanske geologer har de siste tiårene forsøkt å kartlegge ressursene. Data fra U.S. Geological Survey etterlater ingen tvil om at Afghanistans 653.000 kvadratkilometer skjuler store forekomster av jern, kopper, litium, uran, kobolt, bauxitt og sjeldne jordmetaller. Men det vil koste tid og penger å utvinne dem, særlig fordi de mest interessante områdene mangler veier, jernbaner og elektrisitet.
Kina kan uten tvil få fart på Afghanistan. Likevel gjør de kinesiske lederne klokt i å trå forsiktig. Taliban har i alle år betraktet Kina med ublide øyne, ikke minst på grunn av Beijings overgrep mot sin egen muslimske befolkning. I Kinas vestlige Xinjiang-region er minst en million muslimske uighurer innesperret i store fangeleirer. Det provoserer Taliban, som mer enn én gang har stemplet de kinesiske kommunistene som «vantro». De fagre løftene om samarbeid som nå kommer fra Kabul, bør derfor tas med en klype salt.
[ 20 år etter: Terrorangrepene som forandret Midtøsten for alltid ]
Et større kinesisk engasjement i Afghanistan kan fort utvikle seg til et mareritt. Før kineserne vet ordet av det, kan de bli omringet og angrepet av militante afghanere. De siste års erfaringer fra Pakistan er et varsel om hva som kan skje.
Kina har siden 2013 hatt det travelt med å bygge en ny veiforbindelse mellom Xinjiang og Pakistan. Prosjektet, kalt Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor, ble opprinnelig kostnadsberegnet til 47 milliarder dollar. Prisen blir utvilsomt langt høyere, ikke minst fordi mannskapene må sprenge seg gjennom høye fjell og dype daler. Tanken er at prosjektet skal stimulere det økonomiske samkvemmet mellom de to naboene. Like viktig er det at Kina får adgang til Arabiahavet. Tusener av kinesere er allerede i gang med å ruste opp havnebyen Gwadar sør i Pakistan, hvor et kinesisk selskap drifter byens «økonomiske sone».
Kinas inntog i Pakistan er blitt møtt med betydelig motstand. Kinesere som arbeider i landet, er gang på gang blitt angrepet og i noen tilfeller drept. Flere av angrepene har funnet sted i de tradisjonelle stammeområdene i landets nordlige og nordvestlige del. Så sent som 21. august ble en kinesisk bilkolonne rammet av en selvmordsbomber nær Gwadar, og nye liv gikk tapt. Pakistanernes uro blir ikke mindre av at landets gjeld til Kina øker år for år.
Afghanistan kan bli enda mer krevende for Kina. Selv om Taliban denne høsten fremstår som sterkere enn noensinne, består bevegelsen av ulike retninger, og lokale kommandanter kan fort gå sine egne veier. Det betyr at lederne i Beijing – i denne fasen – neppe vil kaste for mye penger etter de nye makthaverne i Kabul. Kinas første prioritet er å etablere et såpass godt forhold til Taliban at arbeidet med Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor kan fortsette. Dernest er Kina opptatt av å forhindre at Taliban blir en politisk og religiøs smittespreder i regionen. Det siste kan skje ved å styrke overvåkingen av betente grenser og å komme Taliban forsiktig i møte.
[ Holdt annerledes militærparade: – Betyr at Nord-Korea er i en akutt økonomisk og sosial krise ]
Kinas første bidrag til det nye regimet ble kunngjort i forrige uke. På et regionalt nettmøte lovet utenriksminister Wang Yi å gi afghanerne korn, vinterforsyninger, vaksiner og medisiner til en verdi av 200 millioner kinesiske yuan. Beløpet tilsvarer 270 millioner norske kroner. I lys av Afghanistans akutte problemer er bidraget beskjedent. Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) står landet overfor en alvorlig sultkatastrofe etter tre år med tørke. Rundt halvparten av alle barn under fem år anses som underernærte.
Matvaremangelen har ført til skyhøye priser på livsnødvendige varer. Afghanernes desperasjon forsterkes av at bankene er kommet i ulage og mangler cash. I de siste ukers kaos har det meste gått i stå. Om Taliban har kompetanse til å smøre samfunnets små og store hjul, gjenstår å se. I bevegelsens rekker er det langt mellom fagøkonomene, for å si det mildt.
Afghansk økonomi er i de senere år blitt holdt i live av utenlandske givere. Farrukh Saleem, en pakistansk økonom, anslår at rundt 75 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) baserer seg på utenlandske gaver og lån. USA og Verdensbanken har vært blant de største bidragsyterne. Nå har giverne stengt kranene som et svar på Talibans maktovertakelse, og USA har frosset afghanske verdier tilsvarende 9,5 milliarder amerikanske dollar.
De vestlige lands avvisende holdning til Taliban kan vise seg å bli den perfekte oppskrift på en større sultkatastrofe. Derfor gjør de rett i å svelge nederlaget og vende tilbake til Afghanistan, ikke med kuler og krutt, men med mat og annen nødhjelp. På lengre sikt er det i Vestens interesse å bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling i landet. I motsatt fall vil bare Kina og et fåtall andre land fremstå som afghanernes «sanne venner».
Afghanerne fortjener bedre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her