Først ser vi et eldre par. Hun i kåpe. En litt varm, men ikke vinterkåpen. Den som passer til høsten. Han har dress, blanke sko. De går rolig, med noe stive skritt gjennom småbygatene. Det er rødt og gult blant det grønne i trærne.
Vi skriver tross alt 13. september. En bil tuter i det fjerne. To jenter leker på en trampoline. En syklist suser forbi. Paret runder hjørnet, og ser barneskolen.
[ Regjeringen har fått lov til å dyrke fram en kultur for hemmelighold ]
Det er litt trist at de ikke også kan hente barnebarna her, slik de hentet minstemann. Men han bor i en annen by. Nå er det to år siden sist de gikk over skoleplassen, lokalvalget. De smiler lurt til hverandre. De har kranglet godlynt i ukene med valgkamp. Bortsett fra den ene kvelden da. Når hun sa noe han virkelig ikke likte etter en tv-debatt. Og han ble mutt, og gikk seg en tur alene.
Og de kjente på avstanden i sengen. Selv etter så mange år.
Men morgenen etter laget han havregrøt. Og de hørte politisk kvarter på radio. Og det samme argumentet kom fra en av politikerne. Da kastet hun en rosin på han. Og de lo over grøten. Og livet fortsatte, slik det må fortsette. Og nå går de, slik det må være, for oss voksne i dette landet, inn i gymsalen, inn i hvert sitt avlukke. Og stemmer hvert sitt parti. Slik de alltid har gjort.
I dag går vi til valg.
[ Støres siste sjanse: – Det er dette jeg bruker livet mitt på, så klart det er viktig (+) ]
Vi ser han som står bredbent og holder balansen mens han trekker garnet. Han er klissvåt, det har nettopp slått en bråttsjø over båten. Vi er utenfor Senja. For eksotisk? Vi har 11 005 fiskere fremdeles. De drar ut, fjorten dager i strekk, noen i en måned. Eller som han her, tidlig hver eneste dag. I vårt farligste yrke. Og skaffer mat. For seg selv. Og for 36 millioner mennesker. Hver eneste dag. Året rundt.
Han har også stemt, sist helg, på handletur med sønnen. Med litt sjøverk i kroppen satte han krysset, han kom rett fra havnen. Mange fiskere lever med sjøsyke hele livet. Etterpå så de film, spiste pizza. Når sønnen sov, ble vår mann sittende og sveipe på Tinder. Han tenker ikke på valget. Han tenker på hun ene han matchet med, som har sendt et par fine meldinger. Som nok bor for langt unna.
I dag går vi til valg.
Vi ser to kvinner. En er riktig gammel. Hun har vondt så mange steder at det er ikke lett å si akkurat hvor det er vondt. Hun bruker bleie. De fleste gjør det her. Men hun er klar nok til å ha en mening. Og har stemt det samme partiet siden krigen.
[ Kommunen nekter å løfte Shamini. Jurister mener de bryter menneske-rettighetene ]
Hun gir tydelig beskjed om akkurat det, mens sterke hender hjelper henne opp i gåstolen og bort til stemmeurnen i fellesrommet. De ler. Hun har god, varm latter, hjelpepleieren. Og er hun ikke gravid? Den eldre kvinnen kaster et ekstra blikk på henne, litt skarpt. Blikket sier: Vet du egentlig hva det betyr? Hva det har betydd for meg? Å kunne stemme ved alle disse valgene? Og etter hvert på stadig flere kvinner? Og at dette kanskje er mitt siste?
I dag går vi til valg.
Vi ser han på 19 som har fulgt mamma til stemmelokalet. Han er liksom gullgutten. Pappa og onkel har stemt tidligere. De skal møtes i leiligheten etterpå og spise festmiddag. Følge spent om hun fra storfamilien kommer inn. Det er tatt for gitt at alle skal krysse henne. Han blir overrasket når valgfunksjonæren viser han inn i en helt egen bod, og trekker gardinen for. Helt alene? Hjertet banker litt fortere.
Han ser på alle stemmesedlene. Kjenner det durer i mobilen. Det er en snap. Det kribler i magen. Fra han! Han tapper nervøst med foten. Bestemmer seg. Ser skjelmsk inn i kamera. Biter seg litt i leppene, for å gjøre dem enda litt fyldigere. Tar bildet. Skriver: «Jeg stemmer på hvem faen jeg vil. Og jeg ligger med hvem faen jeg vil.» Og så gjør han nettopp det.
[ Vi mangler fagarbeidere. Vi får ikke flere ved å leie dem inn ]
I dag går vi til valg.
Og til slutt ser vi Kongen, som har stemmerett. Men ikke stemmer. For slik har kongefamilien valgt å gjøre det. Så hvis du er hjemmesitter i dag, vet du, da kan du tenke på at du og Kongen, dere er i lag. Kongen ser utover byen med de blå øynene sine.
Noe helt eget, er de ikke, kongens øyne? Hva ser de? Og tenker han: «I dag går vi til valg.» Eller tenker han «I dag går de til valg»? Jeg liker å tenke, at han tenker. I dag går vi til valg. På de som regjeringen skal utgå fra, hver fredag, og møte Kongen i hans uniform, med hans sabel. I sorte biler, og med tanker i alle regnbuens farger.
I dag går vi til valg, vi som tror på Gud, Allah, altet og intenting. Autister. Bedrevitere. Cis-menn.
Deltidsansatte. Elskere. Forskere. Gjøglere. Heroinavhengige. Industriteknikere. Jøder. Kulturkjerringer. Leksehjelpere. Mammaer. Noksagter. Opposisjonelle. Pønkere. Qanon-følgere. Regnskapsførere. Sigøynere. Trygdede. Uselviske. Voldsofre. Woke. Xenofile. Ydmyke. Zenbuddhister. Ærefulle. Ødegaard (Det var mulig å stemme fra utlandet, Svalbard og Jan Mayen fra 1. juli.) Og Åge Aleksandersen.
Jeg blir jævlig sur hvis ikke Åge Aleksandersen går og stemmer.
Kan du høre det? De rolige skrittene? Lyden av at nå, nå er debatten over? Før den begynner igjen. Allerede i morgen. Men i dag, i dag går vi til valg.