Kommentar

Landsmoderen og jeg

– Hei du! Du må stikke ut og kjøpe rundstykker til ho Gro! sa nyhetsredaktøren.

Gro Harlem Brundtland
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hanne  Mauno

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen

Innfall-spalten: Det var en valg­kamp­dag midt på 80-tal­let, og nyhetsredaktøren vir­ket både stres­set og alvorlig. Jeg skjøn­te straks at det var et me­get vik­tig opp­drag jeg nå had­de fått. Sel­ves­te lands­mo­de­r Gro Harlem Brundtland skul­le be­æ­re lo­kal­avi­sa mi med et be­søk, og JEG skul­le få hand­le inn de rund­styk­ke­ne hun skul­le få spi­se med sin lands­mo­der-munn! Ja: Det­te var an­ta­ke­lig det vik­tig­ste opp­dra­get jeg had­de fått hit­til i hele mitt 18-årige liv. Jeg gikk til ver­ket med det stør­ste al­vor.

Som re­dak­sjons­as­si­stent i lo­kal­avi­sa mi i Finnmark var det ikke ak­ku­rat de helt sto­re tin­ge­ne jeg fikk lov til å gjø­re. Men jeg kok­te kaf­fe, put­tet bil­der av Pors­an­ger- og Lop­pa-ord­fø­re­re i ar­kiv­kon­vo­lut­ter, og les­te kor­rek­tur på jour­na­lis­te­nes teks­ter før de gikk i tryk­ken. Ja, og så had­de jeg an­svar for burs­dags­spal­ten, selv­sagt: Jeg tok imot søte bar­ne­bil­der i re­sep­sjo­nen og ren­skrev burs­dags­hil­se­ner, som gjer­ne had­de de mest irriterende, hal­ten­de rim: «Hør, hvor det smel­ler fra loft og til kjel­ler – nå er det god­jen­ta vår Mi­ri­am på 5 år det gjel­der!».

Jeg måt­te også re­gist­re­re alle bå­ter som var på vei inn til hav­na, i en egen li­ten spal­te. Nord­gå­en­de og sør­gå­en­de hur­tig­ru­ter gikk greit, men jeg slet vel­dig med nav­ne­ne på de rus­sis­ke trå­ler­ne som dess­ver­re var innom iblant. Mest sur­ret jeg med de ta­bel­le­ne vi bruk­te til det vi kan kalle «flo og fjære-spal­ten». Avisa men­te det var uhyre viktig at leserne ble infor­me­rt om når på døg­net det ble flo og fjære. (For yng­re le­se­re: Det­te var før man kun­ne google alt). En gang ble jeg kalt inn til redaksjonssjefen et­ter en eks­tra grov flo-og-fjære-feil. «Du skjøn­ner det», sa han. «Det er mye vi kan få gjort her i avisa. Men selv ikke VI greier å end­re på når det er flo og når det er fjære».

Ble Erna noensinne en lands­mo­der?

Men nå var alt dette glemt. For nå skulle jeg få kjøpe rund­styk­ker til ho sel­ves­te Gro! Som mest sann­syn­lig ble lan­dets nes­te stats­mi­nis­ter! I et­ter­tid har jeg tenkt at det er litt rart at jeg var så full av ære­frykt over­for Gro al­le­re­de i 1985. Jo, hun had­de ruk­ket å være stats­mi­nis­ter en kort pe­ri­ode før dette (1981), men det var jo først et­ter 1986 at hen­nes stor­hets­tid som lands­mo­der be­gyn­te for al­vor.

Ble Erna noensinne en lands­mo­der? Kan­skje un­der pan­de­mi­en: Da fram­sto hun en stund som en trygg mors­skik­kel­se som formanet oss om å vaske hender. Hvem vet: Kan­skje det nå i valg­kam­pen kryd­de av unge as­si­sten­ter rundt om i landet, som ble ful­le av ære­frykt for­di de måt­te ord­ne rund­styk­ker til ho sel­ves­te Erna.

Fikk jeg for­res­ten kjøpt de rund­styk­ke­ne til Gro? Jo da. Jeg kjøp­te dem på Do­mus. Men jeg fikk jo selv­sagt ald­ri lov til å være til ste­de på det Gro-mø­tet i avisa, så jeg fikk ikke sett henne spi­se dem. Skal tro om hun lik­te dem? Det må jeg få spurt henne om en gang.

hanne.mauno@dagsavisen.no