Kommentar

Afghanistans gullfisk

20 år etter angrepene på New York og Washington kan man trygt si at verden aldri ble den samme igjen. Men hvor hadde vi vært hvis tårnene fortsatt sto?

20 år etter angrepene på New York og Washington kan man trygt si at verden aldri ble den samme igjen, skriver Lars West Johnsen.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Dette forandrer alt». Denne tanken raste gjennom hodet på de fleste av oss den tirsdagen i 2001. Her hjemme var det dagen etter stortingsvalget. Nesten 300.000 velgere hadde vendt statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet ryggen. Skulle høyrepolitikk styre landet, mente velgerne det var ryddigere om høyrepartiene faktisk gjorde det. Hver tredje velger forsvant. Det var rystende nok.

Så smalt det på den andre siden av Atlanterhavet. Mistanken om at det var en ekstremt klønete småflypilot som hadde surret seg inn over Manhattan og havarert i skyskraperen, ble raskt avløst av sjokket av å se en verdensorden bokstavelig talt rase foran øyene våre. Revolusjonen ble faktisk TV-sendt. Det uvirkelige ble vår nye virkelighet.

102 minutter tok det fra det første flyet smalt inn i fasaden av glass og stål i New York til de to enorme symbolene på Vestens makt var blitt til ett monument over Vestens avmakt. Målet var å lokke erkefienden USA til handling. Planen var at motangrepene fra supermakten skulle mobilisere den muslimske verden og skape tilslutning om det nye kalifatet i Midtøsten. Plan B var at USA ville trekke seg ut av Midtøsten og skape et vakuum som kunne fylles av ytterliggående krefter.

11. september 2001 var slutten på euforien som hadde preget verden siden Murens fall. Lyden av et lystig orkester ble erstattet av en mørk, dyster bassgang. 12 års tro på at menneskeheten hadde brutt historiens evige spiral av krig og fred, krig og fred, at vi hadde nådd enden av historien, opphørte i en haug av betong, forvridd jern og 3000 døde kropper. Troen på annerledestiden var over.

Det skulle aldri bli det samme igjen. Men på femårsdagen for terrorangrepet mot USA skrev jeg på denne plassen i avisa: «Men nesten like fort som støvet hadde lagt seg over Manhattan var livet mitt blitt det samme igjen. Og slik var det for de aller fleste i vår del av verden. Den verden som USA er symbolet på, lever bedre enn den gjorde i 2001. Økonomien går som aldri før, vi er rikere enn noen gang. Oslo Børs har aldri vært feitere. Overfloden har aldri vært større. Asylpolitikken har aldri vært strengere. Og i Samtiden klapper Jens Stoltenberg begeistret i hendene og ber oss prise framtiden». Al-Qaidas strategi mislyktes. Krigen mot terror og den vestlige drømmen om å bygge pikeskoler og velstand på den steinrøysa som også er kjent som Afghanistan, gikk kjempebra. Vestens politikere kunne slå seg på brystet, fornøyde med å ha eksportert det flotteste de har å by på: demokrati.

Spoler vi 15 år framover, til dagen i dag og 20-årsdagen for angrepet, står vi igjen med en grim fasit. USA skulle bruke den magiske datoen 9/11 som logisk, og kanskje til og med elegant avslutning, på 20 års godlynt okkupasjon av Afghanistan. De skulle takke for seg og overlate ansvaret til afghanerne sjøl. Det endte verre enn noen hadde fryktet. Amerikanerne hadde kontroll på Talibans styrker og svakheter, men hadde skjebnesvanger lite innsikt i kampevnen og moralen til styrkene de selv har brukt tiår på å utstyre og bygge opp.

Oppdraget i Afghanistan både kunne og burde vært avsluttet etter de månedene det tok amerikanske styrker å finne og knuse sin fiende al-Qaida i Afghanistan. Men vestlig, politisk hybris ville det annerledes. Det påfølgende angrepet på Irak var basert på løgn på høyeste politisk nivå. Opp av Iraks aske reiste IS seg og gjorde et farlig godt forsøk på å oppfylle al-Qaidas visjon om kalifatet. Og nå reiser Taliban seg igjen, og sender Afghanistans folk tilbake til en fortid de trodde var forbi. Sviket mot afghanerne er hinsides all fatteevne.

Hvor står vi da 20 år etter? Osama bin Laden lyktes nok bedre enn han kunne drømt om med sin plan B. USA er i rask retrett fra Midtøsten, og er en betydelig svekket supermakt med atter et Vietnam på rullebladet. Tilbaketrekningen er atter et hint om at framtida ikke lenger ligger i Washington, men at sola faktisk går ned i vest. Terrorkapasiteten som verden så i 2001 har gjennom disse 20 årene vært borte, mens vi nærmest har blitt vant med småskala islamistisk terror i våre egne gater. Med afghanerne aleine hjemme igjen, og Pakistan som en ustødig vestlig partner på naborommet, er området som på 1990-tallet ble brukt som hjemmebase for anslag mot Vesten, åpnet opp igjen. Store tanker om å ramme Vesten der det gjør som vondest, kan tenkes igjen.

Vestlige analyser slo feil. Politikerne valgte feil. Afghanistan ble en katastrofe. Men det betyr ikke at den søte musikken fra 1990-tallet ville fortsatt å spille. For ville verden vært et bedre sted uten den ironisk titulerte «Operation Enduring Freedom»? Selv etter å ha nappet USA og NATO ut av ligningen ville man ha stått igjen med en region med enorme spenninger. Noen ting i livet er sikre. Døden. Og uro i Midtøsten. Den arabiske våren og katastrofen i Syria er ikke nødvendigvis følgefeil av 11. september.

Det som derimot er sikkert, er at mens Vesten har stirret stivt på et goldt høyfjellsområde i Midtøsten og pøst ut ressurser i det som viste seg å være et sort hull, har Kina fått vokse seg mektige. I Afghanistans blindsone. USAs rolle som verdensleder er truet. Vesten og demokratiets hegemoni er utsatt. Bin Laden lyktes så utrolig godt den dagen i september.

Hvis man skal avslutte med noe håpefullt, må det være at man kan lære av feil. At også stater kan bli ydmyke av tabber, og at Afghanistan er en påminnelse om at det i praksis er umulig å vinne slike konflikter. Kanskje er det en lekse å lære for nettopp Kina, som viser stadig større appetitt og som har Taiwan på menyen. Historien om Afghanistan bør være avskrekkende i hundrevis av år.

Har vi nå lært, har våre ledere lært? Jeg stilte spørsmålet til en kilde som følger norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk svært tett. Han svarte ganske enkelt: Gullfisk. Beryktet for sin korte hukommelse. Vår kollektive evne til å huske og navigere rett, har vist seg fortærende svak.