Kommentar

Idrettsboikott. En parentes i valgkampen

Sportsvasking har endelig slått gjennom som et ord med kraft. Men den politiske idretten er en parentes i valgkampen.

Langrennsprofilene Andrew Musgrave, Emil Person, Johannes Høsflot Klæbo og Martin Løwstrøm Nyenget greide ikke å kjempe om seieren på 55-kilometeren i Toppidrettsveka. Foto: Martin Riseth / Riseth Sport Media / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Reidar Sollie

Reidar Sollie

Sportssjef i Dagsavisen.

Jeg tror det er første gang aktive langrennsløpere har tatt til orde for større idrettspolitisk engasjement foran et mesterskap. Johannes Høsflot Klæbo ønsker sterkere fokus på et problematisk vinter-OL i Beijing som er bare fem måneder unna. Diskusjonen pågår blant løperne, men i mindre grad i Skiforbundet. Kanskje de har nok med Bråthen-saken? Men dette må favne bredere.

Det blir et stigende fokus på menneskerettighetsbruddene i Kina, i enda sterkere grad enn foran sommer-OL samme sted i 2008. Nå kan Beijing smykke seg med første by som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Det som ikke nevnes er at Beijing var en av to kandidater som gjensto etter at resten av verden (inkludert Oslo) trakk seg fra kappløpet.

Ekstra delikat blir det jo når norske myndigheter har inngått et idrettssamarbeid med Kina, delvis uten at Norges idrettsforbund ble involvert. Indirekte har Norge vært med på den sportsvaskingen som foregår. Dette har det vært lite politisk fokus på.

Jeg har lenge etterlyst større idrettspolitisk engasjement fra profilerte utøvere. Fordi de har stor gjennomslagskraft. Det er ikke alle som er skapt for det, det skal vi ha respekt for. Men internasjonal idrett er blitt så problematisk at det er helt logisk at flere reagerer.

Jeg tror fotballandslagets og Ståle Solbakkens klare budskap om Qatar har banet vei. Det er lett å avfeie slike aksjoner som spill for galleriet, men i denne sammenheng er det feil. Gjennom internasjonale kontakter har jeg skjønt at fotballandslagets markeringer er blitt lagt merke til. Og det virker. Sveriges helomvending med hensyn til en treningsleir i Qatar denne uka, er delvis et resultat av dette. Det internasjonale trykket øker.

Mandag er det valg i Norge og mye tyder på at vi får en ny kulturminister. Og dermed den idrettsministeren Norge mangler. Aldri har idretten vært mer diskutert politisk enn det siste året. Både med internasjonalt fokus på Qatar og Beijing og nasjonalt fokus gjennom håndteringen av pandemien. Men i politiske kretser er idretten fortsatt en digresjon, noe man morer seg med, underholdes av og ser på som avkobling.

Det blir OL i Beijing og fotball-VM i Qatar neste år. Men nå vet flere hva sportsvasking betyr, også blant politikerne. Det er jo noe.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen