Kommentar

Angela den Andre?

Sosialdemokraten Olaf Scholz seiler opp som en mulig ny forbundskansler i Tyskland. Det hadde knapt noen trodd for bare tre måneder siden.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Olaf Scholz er finansminister og visekansler i Angela Merkels storkoalisjon. Han står for mye av den samme politikken som det Merkel har ført de siste 16 årene. Han blir av noen kalt «Angela den Andre». Det slår an hos en så trygghetsbevisst befolkning som den tyske. Samtidig har utfordrerne, kristeligdemokraten Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock, gjort en dårlig valgkamp. De har virkelig fått føle den moderne medieverdenens brutale realiteter.

Men ingenting av avgjort og marginene er små. Det spekuleres i minst seks forskjellige regjeringskonstellasjoner. Meningsmålingene viser en veldig framgang for sosialdemokratene SPD. Etter i flere år å ha ligget klistret til en oppslutning på 14-15 prosent, har partiet på noen korte sommermåneder økt med rundt 10 prosentpoeng til 25 prosent og er nå største parti. Unionspartiene, den kristeligdemokratiske union CDU og deres søsterparti i Bayern, CSU, har stupt fra rundt 30 prosent til 21. Det er også bråstopp i framgangen for De Grønne, som nå ligger på 17 prosent på snittet av tyske meningsmålinger.

På forsommeren så det lyst ut for Annalena Baerbock. Etter at hun var utpekt som De Grønnes kanslerkandidat økte oppslutninger kraftig. De Grønne var en kort stund største parti. Det ble bråstopp. Først kom avsløringen av at Baerbock hadde bløffet om sin utdannelse og skrytt på seg studier og eksamener hun aldri hadde gjennomført. Deretter fulgte en avsløring av at hun hadde hentet betydelige deler av sin bok «Jetzt» («Nå») fra andre bøker, men uten kildeangivelse. Juks på CV’n og plagiat kostet henne mye av den tilliten en toppolitiker er helt avhengig av.

Stort bedre har det ikke gått for CDUs Armin Laschet. Han behersker TV-mediet dårlig, og kommer elendig ut av de nå så viktige TV-debattene og TV-innspillene. Han framstår som så svak og usikker at nyhetsmagasinet Der Spiegel har skrevet at tyskerne knapt ville betro ham en stilling som borgermester i en provinsby. Men nedturen kom for alvor da det ble offentliggjort et bilde av en storskrattende Laschet i bakgrunnen, samtidig som Tysklands president Frank-Walter Steinmeier taler til ulykkelige flomofre etter storflommen i juli. Når han i tillegg mangler saker han virkelig kjemper for i valgkampen, er krisen i Angela Merkels parti et faktum. Nå skal et nyutnevnt «framtidsteam» holde Laschet under armene og hjelpe ham gjennom de siste dagene før valget.

Valget i Tyskland 26. september blir spennende. Sosialdemokratene, de konservative Unionspartiene, miljøpartiet De Grønne, de liberalistiske Fridemokratene og venstrepartiet Die Linke er alle aktuelle i ulike sammensetninger av en ny regjering. Armin Laschet og Unionspartiene har gått ut med kraftige advarsler mot muligheten for at Die Linke kan bli del av en rød-grønn regjering. Die Linke har røtter i det østtyske kommunistpartiet. Men det er tross alt 32 år siden, og partiet framstår i dag som et høyst demokratisk parti til venstre for SPD. Noe partiet har vist gjennom deltakelse i en rekke delstatsregjeringer, hvor også CDU har vært villig til å samarbeide. At Die Linke i regjering nærmest betyr Tysklands undergang, står ikke lenger til troende.

En meningsmåling viser at hele 70 prosent av de spurte mener Scholz har den kompetanse som kreves av en regjeringssjef

Problemet kan bli utenriks- og sikkerhetspolitikken. Her skiller Die Linke seg ut med sitt ønske om å oppløse NATO og i stedet etablere et kollektivt sikkerhetssystem der også Russland er med. Partiets leder Susanne Hennig-Wellsow har uttalt at støtte til NATO er som å støtte en krigsallianse, og at etter misæren i Afghanistan er det snarere SPD og De Grønne som bør vurdere en nyorientering i sin sikkerhetspolitikk. Men at disse to vil gå inn for å oppløse NATO, er utenkelig. Vil Die Linke i regjering må de derfor gjøre som det norske Senterpartiet og SV i sin tid gjorde med sin EU/EØS-motstand: Legge den på hylla. For viktigere, også for Die Linke, er samarbeid om sosialpolitikken. Partiets viktigste styrke har vært å framstå som Tysklands sosiale samvittighet.

Styrken til Olaf Scholz er hans brede politiske erfaring. Som tidligere overborgermester i Hamburg, visekansler og finansminister har han en administrativ kompetanse som verken Baerbock eller Laschet er i nærheten av. En meningsmåling viser at hele 70 prosent av de spurte mener Scholz har den kompetanse som kreves av en regjeringssjef, bare 25 prosent mener han er uegnet. For Laschet er tallene stikk motsatt, hele 70 prosent mener at han er uegnet.

Viktige saker for SPD er styrket innsats for klima, sosial utjevning, helse og utdanning. Men i denne valgkampen har sakene havnet i bakgrunnen. Det er personene og kansler-evnen det handler om. Scholz har på mange måter arbeidet i Angela Merkels slagskygge. Hun har vært flink til selv å ta æren for alt som har gått bra. Men i skyggenes dal har SPD faktisk fått gjennomført svært mye av sin politikk. Nå er det dette Scholz omsider kan høste fruktene av, med en videreføring av den trygghet som i stor grad har omgitt Angela Merkel.

Det er umulig å spå utfallet av det valget og de forhandlingene som nå kommer. Kan hende har CDU ikke så mye imot å gå i opposisjon og i en periode beskjeftige seg med seg selv. Under Merkel og storkoalisjonen med SPD er kursen lagt kraftig mot venstre. CDU er i stor grad blitt et sosial-liberalt parti. Nå ønsker sterke krefter i CDU å finne tilbake til sine konservative røtter. Men det skal forhandles, og da må det finnes et handlekraftig parlamentarisk flertall. Etter de dårlige erfaringene med mellomkrigstidens Weimar-republikk er det ikke tillatt med mindretallsregjeringer som søker flertall fra sak til sak.

Valgkampen er til nå stemplet som meget kjedelig. Det som kommer etterpå, kan bli langt mer spennende.