Denne uka startet Oslo å koronateste 40.000 elever på ungdomsskolen og videregående. Nå skal endelig 12–17-åringer få vaksine.
Men hvorfor skjer dette nå?
Hvorfor åpnet vi skolene på grønt nivå, og sendte ubeskytta barn inn i klasserom med skyhøy smitte? Foreldre forteller om en oppstykka og kaotisk skolehverdag hvor man testes mange ganger i uka, og flyr inn og ut av karantene. Da sitter man ikke igjen med mye skole. Det har vært stor fortvilelse blant lærere og foreldre.
I Dagsavisen skriver en lærer i osloskolen, Kristin Torgersen: Hvorfor snakker ingen om de sårbare barna nå, de som sitter tettpakkede i byens klasserom?
[ Professor antar at koronaviruset på sikt kan bli styrt av skoleferiene ]
Siden mars i fjor, har vi snakket veldig mye om forskjeller. Og forelsket oss i klisjeer som får oss til å virke som litt bedre mennesker på Facebook. For er det en ting vi voksne elsker, så er det å ta betydningsfulle ord, pynte oss med dem, og slepe dem bak oss så de blir flate som en pannekake.
«De sårbare barna» har blitt en skikkelig hit. Setningen har i skrivende stund 4.600.000 søkeresultater på google. De har blitt en slags hypotetisk, ansiktsløs gruppe – som vi er uttalt kjempebekymra for, selvsagt, spesielt i #dissekoronatider.
Men vet vi egentlig hvem det er vi snakker om?
Hva menes det med et sårbart barn? De som har det dårlig hjemme? Det er jo veldig alvorlig, så har vi noen plan for å gjøre de mindre sårbare? Er det virkelig mange barn som får alvorlige konsekvenser av å være hjemme en dag fra skolen?
Hva er forskjellen da, hvis de uansett blir sendt hjem i karantene annenhver dag?
De fleste hadde nok ikke visst hva de skulle svare. Til og med ikke Inga Marte Thorkildsen, som like godt kunne laga merch med skriften «I love de sårbare barna».
[ Det er bra at ting som ikke tåler dagens lys, dras ut av mørket ]
Det er provoserende at vi forenkler noe så gravalvorlig til en banal setning som like godt kunne stått ved siden av Home is where the heart is-skiltet over peisen i stua. Verre er det at regjeringa store deler av pandemien har gjort det motsatte enn å sette barna først.
Vi har tatt fra dem en normal hverdag.
Hvis du hadde tatt en hvilken som helst voksenperson og satt dem i situasjonen barn og unge har stått i nå i ukevis, hadde de protestert. Tenk om en voksen måtte sitte i et lite klasserom i Oslo? Sendt dem rett tilbake i karantene i et bankede kjør? Sagt til dem at «du blir ikke alvorlig syk av korona, så selv om vi ikke helt vet hvorfor du har mistet smak og luktesans, så kos deg!» Jeg gjetter på at det hadde blitt demonstrasjoner.
(På teams, da selvfølgelig. #Hjemmekontorfrahytta).
Hvis vi virkelig var opptatt av barna, hadde vi kanskje tenkt på konsekvensene av å åpne samfunnet på vidåpent gap, når de endelig nærmet seg mulighetene for en normal hverdag? I stedet for en slags det-er-jo-ikke-så-farlig-om-de-blir-smitta-holdning.
I vinter var det lov å shoppe på senter, men ikke å dra på skolen. Hvis det var de sårbare barna regjeringa tenkte på, hadde vi ikke satt næringsliv eller hytta i Sverige først. Det norske folket hadde snakket mer om barns psykiske helse under pandemien, og mindre om når man fikk ta den første ølen ute.
[ De har kjempet en lang kamp for å få leve fritt. Nå frykter de nye grep fra kommunen (+) ]
Vi hadde tatt elevers smittevern på alvor før det ble kaos, ikke etterpå.
Og vi hadde snakket om tiltak for å holde skolene åpne så lenge vi kan – og gitt elever og lærere reelt smittevern. Ingen barn skal behøve en pinne i nesa flere ganger i uka, og inn og ut av karantene. Det er som Anders Danielsen Lie skriver (Ja, han skuespilleren, men han er også assisterende bydelsoverlege i Nordre Aker i Oslo): myndighetene har i realiteten sluppet pandemien løs, men later som om alt er under kontroll.
Det er lett å sitte her og kjefte på regjeringa og norske myndigheter. Sannheten er at ting endrer seg kjapt, og at det er mye lettere å se hva man burde ha gjort når det er for seint. At testing og vaksinering har begynt, er en god start. Men det er et tankekors at det snakkes så fryktelig mye om barna, mens de gang på gang settes bakerst i køen.
Hvis vi ønsker å snakke om sårbarhet, kan vi voksne kanskje starte med oss selv?
Å være sårbar handler også om muligheten og bevisstheten rundt at vi kan ta feil. Og er det en ting vi voksne skylder barn å formidle, så er det akkurat det.
Så la oss snakke mer om de sårbare voksne. Stakkars. Der har vi en jobb å gjøre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen