Kommentar

Hvem holder seg best etter 40 år - Abba, fotballandslaget eller partilederdebattene?

Abba er tilbake i fin stil etter 40 års pause. Vi ser tilbake på hvordan de gjør seg i 2021, i forhold til andre fenomener i nyhetsbildet som også var mye omtalt i 1981 .

Roger Albertsen scorer for Norge mot England, 9. september 1981.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen

Etter at nyheten om Abbas comeback hadde sunket inn begynte jeg å sette den inn i et større perspektiv. Hvor vanskelig er det å nå opp til gammel storhet etter 40 år?

Jeg orker ikke engang å tenke på hva jeg selv var i stand til i 1981, i forhold til i dag. Men, det er altså veldig nær 40 år siden Norge slo England 2–1 i kvalifiseringskamp for VM i fotball på Ullevaal stadion. Selv de som ikke var født den gangen kjenner Bjørge Lilleliens begeistring i kommentatorboksen, der han hoverte over Margaret Thatchers gutter som «took one hell of a beating». Fotballegender som Glenn Hoddle, Kevin Keegan og Phil «grisen» Neal var ydmyket. Vi var best i verden! Det er vi ikke nå.

Tenkt om vi nå kunne gjøre som Abba, og forsøke å gjenta denne bedriften i 2021? Ståle Solbakken kaller inn spillere som Bjarne Berntsen, Åge Hareide og Hallvar Thoresen i førsteelleveren. Kunne de klare seg like godt som den svenske popgruppa? Vi snakker om den samme aldersgruppen her, så det burde ikke være helt umulig.

Politikere har ofte vært eldre enn popstjerner og fotballspillere. De fleste av dem som var med for 40 år siden har gitt seg, eller gått bort, men mange TV-seere hadde sikkert foretrukket en debatt mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch foran de duellene vi blir tilbudt i dag. Partiene deres er likevel ikke akkurat hva de var. Arbeiderpartiet fikk 37, 2 prosent av stemmene i 1981, Høyre 31,7 prosent.

Hva var folk opptatt av før valget i 1981? Dette spurte de også om i Statistisk sentralbyrås studie «Et valg i perspektiv», av Henry Valen og Bernt O. Aardal: «Kan De nevne en eller to saker som var spesielt viktige for Deres stemmegivning? Omtrent 40 prosent av de spurte var ute av stand til å nevne en eneste sak.»

Ikke så rart, siden den avsluttende partilederdebatten i NRK var preget av den kjedelige, gammeldagse oppfatningen om at deltakerne i ordskiftet skulle snakke hver for seg, ikke rope i munnen på hverandre samtidig som de utfordret hverandre i selskapsleker. Jeg forsøkte å skrive ut noen av argumentene fra partilederdebatten på TV 2 denne uka, men jeg får ikke til å stable ord fra alle kanter oppå hverandre, og på kryss og tvers på trykk. I 1981 understreket Herbjørn Sørebø at programlederne ikke hadde rett til å stille spørsmål, bare å fordele taletida. 40 år etter regner vi ikke med at Fredrik Solvang er tilgjengelig for kommentar.

Vi har beklageligvis ikke plass til å gjenta hele partilederdebatten fra 1981, men Carl I. Hagen mente at Arbeiderbevegelsen hadde gått for langt. – Nå må vi stille krav til ungdommen, sa han også, og etterlyste sunne grunnholdninger til samfunnet. Hanna Kvanmo fra Sosialistisk Venstreparti stolte på at ingen som tenkte seg om ville være så dumme at de stemte på partiet hans.

En dannet partilederdebatt, 11. september  1981:  Med Einar Førde (Ap),Martin Gunnar Knutsen, (NKP),  Carl I. Hagen (Fr.P),  Hanna Kvanmo (SV), Kåre Willoch (H), Reiulf Steen (Ap), Gro Harlem Brundtland (Ap), Johan J. Jakobsen (Sp),  Gerd Søraa (DLF),  Kåre Kristiansen (Kr.F) og Sigurd Allern (RV).

– Barnehagedekningen er omtrent på nivå med Norges plassering i Melodi Grand Prix, mente Sigurd Allern fra Rød Valgallianse i 1981. Norges bidrag dette året var Finn Kalviks «Aldri i livet», utmerket produsert av Abba. Med dette er ringen i denne saken sluttet, ring, ring, og taletida mi er ute.

Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Spor av ironi og sarkasme kan forekomme.