Å begynne i en ny jobb er forbundet med visse ritualer. Man går en hilserunde med sjefen, tar sine nye kolleger i hånda, småprater litt, spiser lunsj i kantina og drodler over pulten.
Slik har det ikke vært for alle de som har fått ny jobb under pandemien. De er det 250.000 av, om man skal gå ut ifra at alle jobber som var utlyst ble besatt. Og jeg er én av dem. Et halvt år etter Norge stengte ned fikk jeg ny jobb. Da jeg takket ja, var mitt første spørsmål «er dere på kontoret?» Nei, de fleste var naturligvis hjemme. Alt annet hadde vært uforsvarlig.
Alle man møter på video, er ikke til å kjenne igjen i virkeligheten.
Det innebar at jeg måtte møte 72 nye kolleger digitalt, i hvert fall de fleste av dem. Først sprakende på et allmøte, så rett inn i stua deres. Til tross for at jeg hadde hatt hjemmekontor og møter med kolleger i tidligere jobb, var det noe helt annet å komme inn i hjemmet til folk jeg ennå ikke hadde møtt, og som skulle bli mine nye kolleger.
[ Selma Moren: Kom deg tilbake på kontoret! ]
Før jeg hadde slått av en prat ved kaffeautomaten med en kollega, visste jeg at hun hadde hjemmekontor på sønnens rom. Og at han likte batman. Før jeg hadde vært på jobbfest med noen, visste jeg hva slags kunst de hadde på veggene. Om de hadde sprit eller vin på kjøkkenet, og om de bodde alene eller ikke. Jeg visste også om de bodde i hus eller leilighet. Så sant de ikke brukte fiffige bakgrunner. Det kunne også forvirre. Som den gangen jeg trodde en designtrapp var en teams-bakgrunn. «Nei, vi har sånn trapp, vi». Eller han fyren som jeg trodde at alltid gikk i hettegenser, men i virkeligheten gikk kledd i svart dress på jobb. Alle man møter på video, er ikke til å kjenne igjen i virkeligheten. Så om hun nyansatte hilser på deg to ganger, ikke ta det for ille opp.
Dette er ukjent territorium for en kvart million mennesker.
Mine nærmeste kolleger ble jeg kjent med over skjerm. Til tross for at småpraten etter hvert fløt ganske så naturlig, var det likevel litt unaturlig å møtes i virkeligheten. Man blir kjent på video, bare på en litt annen måte.
Arbeidsgivere har et større ansvar for nyansatte som begynner på hjemmekontor. Og jeg var utrolig heldig med min. «Onboarding», som man kaller det på fagspråket, blir desto viktigere når folk begynner hjemmefra. Å arrangere møter, sørge for at den nyansatte vet hvem som har ansvar for hva, er helt avgjørende for at den nyansatte i det hele tatt skal funke. Og om det er forsvarlig, inviter folk til å møte den nyansatte på kontoret. Å forvente at noen skal skru på PC-en, åpne mailen og bedriftens chattekanal og så skjønne greia, er idioti. Heldigvis har vi hørt få slike erfaringer.
[ Er det ikke deilig å ha noen å hate? Som måker ]
Nå er folk tilbake på kontoret. Og det er nesten enda rarere å skulle hilse på folk i virkeligheten for første gang. Spesielt når vi fortsatt ikke har lov til å håndhilse Det er jo en fin måte å skille digitalt fra virkelighet på. Det er ingen kutyme for hva vi skal gjøre. Vinke? Si «hyggelig å hilse på deg i virkeligheten»? De er på en måte kjentfolk, men samtidig ikke. Nesten litt som folk du har sett på TV. Og dette er ukjent territorium for en kvart million mennesker. Vær tålmodig med oss.