Kommentar

Det glipper for de foldede hender

Ikke hør på hva Bollestad sier. Se heller på hva hun gjør.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

KrFs nestleder Olaug Bollestad slår seg på brystet i avisen Vårt Land og hevder at hennes parti er det eneste som bryr seg om verdien av det ulønnende arbeidet på hjemmebane. Som motpart: Den store, uklare, vage venstresiden, som visstnok «shamer» kvinner eller menn som ønsker å være hjemme med barn.

Det siste er for det første usant: Velferdsordninger kjempet frem av arbeiderbevegelsen, den radikale kvinnebevegelsen, og partier til venstre, handler nettopp om å sette pris på det ulønnende omsorgsarbeidet gjennom å utfordre arbeidstagerne og innføre praksis som sykepenger og foreldrepermisjon som støtter opp under familielivets behov i det daglige. Nye krav om sekstimersdag, også fra venstresiden, handler om den samme omsorgen for omsorgsarbeidet. Jeg har til gode å se KrF støtte opp om denne.

Verken bønn eller gudommelige mirakler kan hindre at KrF i virkeligheten er med på en politisk utforbakke

For det andre er Bollestads påstand om at KrF er partiet for familiens frie valg, i praksis stikk motsatt: Ved å samarbeide med høyresiden i politikken, som med politisk viten, vilje og kraft har som mål å krympe velferdsstaten og styrke markedskreftene på alle områder, taper KrF − bud for bud − autoriteten de gjerne vil ha rundt såkalte familieverdier. Verken bønn eller gudommelige mirakler kan hindre at KrF i virkeligheten er med på en politisk utforbakke som verken støtter eller bedrer familiers situasjon i Norge. Den gjør den bare verre.

En liten kontantstøtte kan aldri endre på dette faktum: Samarbeider du med høyresiden blir de frieste valgene kun for de aller færreste. Ord som «verdien av omsorg» kan aldri omsettes i verdien av virkelige penger eller verdien av en raus velferdsstat for alle. Kontantstøtten er og blir en politisk nøtt for partier til høyre, venstre og i sentrum, nettopp fordi den svarer på et høyst reelt tidsklemmeproblem i vår tid, i mange familier, vi skal ta på alvor. Men den er vitterlig ikke den beste løsningen, selv om den for noen heldige kan være et raskt plaster på et blødende sår en stakket stund. Jeg forstår godt at mange tar den i bruk. Det betyr ikke at sykdommen som skaper blødningen forsvinner.

Det er i avisen Vårt Land det – igjen − går en debatt om tidsklemme. Den debatten dukker opp i ulike medier til høyre og venstre omtrent hver gang en ny generasjon ung kvinne eller mann blir rundt 30 år, får barn og familie, og oppdager at balansen mellom arbeid og unger nesten ikke er mulig å stå i uten å slite seg helt ut. Grunnen til at den dukker opp – igjen og igjen – er at politikken – igjen – ikke har funnet så mye som en ørliten løsning på denne helt virkelige utfordringen i våre moderne liv. Og nei. Det handler ikke om fancy matpakker, eller mer venninnetid, eller altfor oppofrende curlingforeldre. Det handler om et samfunn der menn og kvinner i løpet av uhyre kort tid har forlatt hjemmet for å gå inn i fulltidsarbeid fra barna er små, uten husmor, bestemor eller betalt hjelp hjemme. Da full barnehagedekning kom på plass i et forrykende tempo for bare 16 år siden, var alt fikst politisk ferdig for et moderne familieliv – på papiret.

Det var bare det, at biologien til fødekvinnen, følelsene, kjærligheten, lengselen etter barnet fra både mor og far, en gnagende uro over å ikke strekke til noen steder, bekymringen rundt et altfor hektisk hverdagsliv og følelsen av å ikke ha noe valg for mange ble og blir overveldende.

Og, det å ha kontroll over egen hverdag, det er nettopp et gammelt kvinne- og arbeiderkrav. Tidsklemme er kanskje et kleint ord, men alt som ligger innebakt i det er ikke kleint, det er selve fortvilelsen over at liv som ikke går rundt, slik man politisk blir fortalt at det burde.

I vår tid individualiseres selvsagt ansvaret: Hvis ikke du får det til må du skjerpe deg og kontrollere prioriteringer og følelser, eventuelt må du ta ansvar og bli litt rik slik at du kan kjøpe deg ut av klemma. Og kan du det, noe mange kan i et samfunn med økte økonomiske forskjeller, så slutter du å se og føle på at andre sliter. Slutter du og se og føle på det, slutter du også å se behovet andre har for strukturell hjelp. Dette er den alvorlige konsekvensen av økte forskjeller: Privat rikdom og offentlig fattigdom. Gud forby at vi ender der.

Åtte år med Erna har også gitt oss økte økonomiske forskjeller, skattelettelser for de rikeste, kutt i alt fra antall år du kan få arbeidsavklaringspenger, til brillestøtte, glutenfri diett, støtte til tannreguleringer, bostøtte, og så videre.

I løpet av Erna Solbergs periode som statsminister har andelen fattige barn økt fra 83.400 barn til 115.000 barn.

Saken fortsetter under videoen

Hvis Olaug Bollestad, og hennes KrF, tror denne høyrestyrte samfunnsutviklingen gir barnefamilier flere muligheter til «å velge selv», har de falt ned i den ideologiske heksegryta for lengst. Moderne foreldre kan ikke bare spise kaker hvis de ikke har råd til brød. Unge foreldre, par eller alene, kan ikke «velge» bort studielånet, boligmarkedet, kravene til fulltidsjobb som gir tilgang til livsviktige velferdsgoder.

Og apropos det siste: Det er også en pussighet både i Bollestads tekst og i KrFs partiprogram når det gjelder arbeidslinja. Partiet skriver kritisk at: «Familiene fratas tillit og valgfrihet, og hensynet til «arbeidslinja» skal prioriteres før familienes behov».

Men altså, arbeidslinja – dette at velferdsordninger er knyttet opp til din innsats som lønnet heltidsarbeider og at velferdsordninger skal bygges rundt prinsippet om at du skal motiveres til arbeid – er først og fremst høyresidens sak. Riktignok gikk Arbeiderpartiet og andre sosialdemokrater på den nyliberale limpinnen i løpet av 1990-tallet, og innførte arbeidslinje over hele linja til stille applaus fra en høyreside som knapt trodde det de så. Men arbeidslinja er altså en konkret politisk strukturell konstruksjon, og ikke at «noen mener at alle damer skal jobbe hele tiden, og særlig venstresiden».

Hvis KrF og Bollestad faktisk er kritiske til arbeidslinja, og ønsker en annen modell, som for eksempel universelle velferdsordninger enten du gjør lønnet eller ulønnet arbeid, er ikke noe bedre enn det, men da har de valgt feil lag å spille politikk med.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen