Kommentar

Borgerlige utopier

I høyrefolks verden består vårt næringsliv av små, familieeide bedrifter. Sannheten er større.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Kjetil Staalesen

Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Å høre konservative politikere beskrive næringslivet, er å bli fortalt om lokale ildsjeler som kjemper tappert mot både markeder og byråkrati samtidig som de sponser idrettslag og inkluderer mennesker.

Det finnes selvsagt eksempler på de borgerliges ideal-bedrifter. Flinke folk som stadig vises fram for å fortelle oss at skatten må ned eller koronastøtten opp.

Det er forskjell på å selge fisk og på å selge havet.

Men i virkelighetens verden er det ikke disse som er de typiske norske arbeidsgiverne. Høyrefolk elsker å si at flertallet av bedriftene i Norge er små og mellomstore (SMB). De har jo rett i det. Det er flere SMB-er enn store. Men som alle sannheter, har også denne flere sider. Det vi ikke får høre like ofte er at disse bedriftene står for en mye mindre andel av både omsetning og ansettelser. NHO er arbeidsgiverforeningen for de små og mellomstore bedriftene i landet vårt og gjør en god sak med å tale deres sak. Men deres 27.800 medlemsbedrifter sysselsatte i fjor 575.000 årsverk. Et gjennomsnitt på 21 årsverk per bedrift. Til sammenligning hadde bare de fem hundre største norske bedriftene 875.000 ansatte i 2019. Det er hele 1750 ansatte i gjennomsnitt per bedrift. Det er altså stor forskjell på hvordan flertallet av norske bedrifter ser ut, og hva slags bedrifter flertallet av norske arbeidstakere faktisk er ansatt i.

De to næringene med flest ansatte i Norge er helse- og sosialsektoren og varehandelen. Ingen av disse er kjennetegnet først og fremst av verken SMB-bedrifter eller familieeierskap. De fleste som jobber her, jobber i store konsern eller kjeder. Private helsebedrifter og barnehager eies ikke først og fremst av trivelige kvinner og menn som står i døra og ønsker barna eller pasientene velkommen med fornavn. De er gjerne store konsern med utenlandske eiere. Oppdrettsnæringa er ikke røslige fiskere som står opp i otta for å passe en fiskemerd. De har for lengst blitt store og søkkrike. Det er forskjell på å selge fisk og på å selge havet.

Store konsern og utenlandske eiere er ikke problemet. Det finnes mange internasjonale eiere som er både gode og riktige for norsk næringsliv. Problemet er at Høyre vil regulere landet som om disse konsernene ikke finnes. Som om internasjonale giganter var små, trivelige og lokale gründere som vi bør vise tillit. Men gigantene fungerer bare ikke slik. Og som enhver snekker vil kunne fortelle deg: Du kan ikke lage et rett bord av vridd tømmer.

Vi kan selvsagt ikke regulere vårt moderne næringsliv som om alle bedriftseiere er koselige grønnsakhandlere eller iverksettere med sosial samvittighet og lokal forankring. Vi hører om eierskapsdemokrati og deltakelse. Den usynlige hånd er en flott metafor. Problemet med usynlige hender er at de aldri plukker opp regningen. Vi må ta på alvor at næringslivet vi regulerer er globalt og profesjonelt og grenseløst. Partiet Høyres naive tillit til kapitalister må bli historie, og vi må begynne å ta på alvor at næringslivet er kjennetegnet av store, profesjonelle, globale, kyniske konsern med fragmentert eierskap ofte skjult i skatteparadiser som bruker milliarder av dollar på å gjøre selskaps- og skattetilpasninger som kun har til hensikt å minimere arbeidsgiveransvar, skattebelastning og prosessrisiko. Disse aktørene legger lista for alle de andre som partiet Høyre skyver foran seg når de vil gi næringslivet lavere skatt, lettere tilgang til midlertidige ansettelser og ikke minst «økt fleksibilitet”.