Vi vet at en god offentlig skole er det viktigste virkemiddelet vi har for å utjevne sosiale forskjeller og gi muligheter til alle barn, uavhengig av sosial bakgrunn. Fullført videregående skole er første steg på veien til å kunne komme seg inn i arbeidslivet. For arbeid er nemlig den største forskjellen mellom de som har og de som ikke har. Skrittet ut i arbeidslivet er det største skrittet vekk fra fattigdom. Derfor er nettopp veien til arbeid for alle den viktigste veien vi bygger sammen.
[ To piler peker feil vei i arbeidslivet. ]
Det norske velferdssamfunnet er til enhver tid mer enn summen av offentlige ytelser. Det er muligheten for å lære gjennom lek i barnehage, sørge for muligheter til alle gjennom en god offentlig skole, ha et anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som tar vare på oss, når vi av ulike grunner ikke kan det selv. Staten skal være mye for dem som trenger den mest, og må derfor nødvendigvis være litt mindre for oss andre. Denne tanken er det store skillet i norsk politikk. Målretta tiltak til de det gjelder versus generelle ordninger som treffer alle. Men det siste bidrar ikke til å utjevne sosiale forskjeller. Når alle får, så betyr det at forskjellene opprettholdes. Et eksempel på det er gratis AKS i Oslo, som nå innføres etter postnummer i stedet for å gis til de som trenger det mest. Det er grunnleggende usosialt mot dem som bor andre steder i byen enn de områdene byrådet mener er utsatte.
Vi snakker ofte om fattige barn i Norge og at barnefattigdommen øker. Vi har ikke en klar fattigdomsgrense i Norge, men bruker betegnelsen familier i vedvarende lavinntekt.
Dette kan fort bli en hvilepute for det som vi vet virkelig hjelper – nemlig en god skole
For en familie med to voksne og to barn var denne i 2018 på cirka 480.000 kroner etter at skatt er betalt. Mange familier med kun én lønnsmottaker ender dermed på å falle under fattigdomsgrensen, uten at de selv ville definert seg som fattige. Barn av en industriarbeider med hjemmeværende ektefelle likevel bli det. Skal vi målrette tiltak mot dem som virkelig trenger det, må vi også forstå at bildet er mer nyansert enn det vi ser i statistikken. Ellers kan vi komme til å gjøre de som trenger fellesskapet mest en bjørnetjeneste.
Målet er å løfte de som trenger det mest, men dessverre havner debatten ofte i ulike sosiale ytelser og støtteordninger. Dette kan fort bli en hvilepute for det som vi vet virkelig hjelper – nemlig en god skole der vi følger opp barn og unge slik at de fullfører hele skoleløpet. Det er den viktigste faktoren for at de ikke skal falle utenfor arbeidslivet i tidlig alder. Med blant annet innføring av tidlig innsats i skolen og innføring av fraværsgrensa, så ser vi at fraværet har sunket dramatisk og flere fullfører videregående skole.
Men mange faller ut av arbeidslivet i voksen alder, eller har ikke hatt forutsetninger for å komme inn i det da de kom til Norge. Derfor er kvalifiseringsprogrammer og ikke minst endringene i introduksjonskurset og språkopplæring for innvandrere helt sentralt for å hjelpe folk inn i det norske arbeidsmarkedet.
[ Akkurat nå er SV-leder Audun Lysbakken den sterkeste motbakkeløperen i norsk politikk ]
Vi har også ytelser og ordninger som ikke har fungert etter hensikten. Endringene i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP) har vært kontroversielle, men helt nødvendige. Da ordningen ble evaluert, sa arbeidslivsforsker ved Frisch-senteret, Simen Markussen, til Dagsavisen at AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet, der det gis aksept for at du ikke kan jobbe og der folk låses inne i utenforskapet. Det var altså helt nødvendig å gjøre endringer for å snu rullebåndet, slik at vi kunne avklare flere raskere til arbeid eller uføretrygd. En av årsakene til at antall uføre har økt, er nettopp at de som skal ha uføretrygd nå avklares raskere, i stedet for å henge fast i et system der du må bevise arbeidsevne eller mangel på sådan. Det er ikke usosialt å gjøre nødvendige endringer i ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet. Tvert imot, det er usosialt å la være.
En fattigdomsdebatt på feil premisser tjener ikke de som faktisk trenger velferdsstaten mest.
Og helse og helsehjelp når du trenger det er selvsagt helt sentralt for at vi skal lykkes med at flere kan jobbe mer og stå lenger i arbeid. Under de rødgrønne så vi at helsekøene økte, og en ideologisk forankret motstand mot å bruke ledig kapasitet for behandling hos private. For meg virker det uforståelig og grunnleggende usosialt å heller la syke folk stå i kø, i stedet for å bruke offentlige midler på å kjøpe ledig kapasitet der det er det. De som har mest fra før har alltid råd til å kjøpe seg fram i køen, eller sette seg på et fly til behandling i utlandet. Det er de som har minst som tjener på en politisk vilje til å sørge for helsehjelp så raskt som mulig. Venstresidas holdning gir valgfrihet til de få, i stedet for muligheter for alle. Det er de med minst fra før som har mest å tjene på at fellesskapet finansierer helsehjelpen de trenger, uansett om behandlingen skjer i offentlig eller privat regi.
Velferdssamfunnet skal alltid stille opp for dem som trenger det mest, og de med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen. Vi skal stille krav, men også stille opp. Men da må vi behandle årsaken til utenforskap, ikke bare symptomene. En fattigdomsdebatt på feil premisser tjener ikke de som faktisk trenger velferdsstaten mest.