Kommentar

Skolen bryter fraværsgrensa

Utdanning har så høyt fravær fra valgkampen at saken risikerer å droppe ut.

Utdanning har så høyt fravær fra valgkampen at saken risikerer å droppe ut, skriver Hege Ulstein.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

ARENDAL (Dagsavisen): En uke med intens politisk aktivitet er over. I Arendal har over tusen arrangementer og en jungel av stands og scener vært åstedet for et mylder av politiske debatter, talkshows og foredrag.

Men ett tema har sittet i kroken på bakerste benk og ikke rukket opp hånden. I Arendalsukas hovedprogram finnes ikke ett arrangement i kategorien «Utdanning». Ikke ett.

Da valgkampen og Arendalsuka ble sparket i gang for alvor med partilederdebatten mandag kveld, møtte skole og utdanning heller ikke opp. Langt mer oppsiktsvekkende var det at landets kunnskapsminister ikke snakket om skole i det hele tatt da hun deltok i NRKs partilederutspørring dagen etter.

Guri Melby fikk to korte ja/nei-spørsmål om fraværsgrensa (som Venstre er imot, men partilederen er for) og om privatskoler (Melby vil ha litt flere). Ellers gikk tiden med til å snakke om klima - et selvfølgelig og viktig tema, for all del - gruveavfall og taxfree-ordningen.

Skole og utdanning pleide å være et stort og viktig tema i norske valgkamper. Særlig har SV og Høyre vært opptatt av saken. Høyre har vunnet valget på å ha «Skatt og skole» som slagord, og SVs mest berømte valgkampåpning noen gang var da de serverte varm skolemat til journalistene.

En forklaring kunne vært at politikerne er så enige om skolepolitikk. Men det stemmer jo ikke.

Også i år er utdanning et viktig tema for velgerne. I følge en saksrangering som Norstat har utarbeidet for Aftenposten, står skole og utdanning på sjetteplass. Velgerne mener at denne saken er viktigere enn distriktspolitikk, viktigere enn samferdsel, viktigere enn eldreomsorg og viktigere enn innvandring. Det skulle man ikke trodd, om man hørte på talepunktene til de norske toppolitikerne eller skrollet seg gjennom nyhetsdekningen på en tilfeldig valgt dag.

Hvorfor er det sånn? En forklaring kunne vært at politikerne er så enige om skolepolitikk. Det er ingen konflikter, ikke noe å krangle om. Men det stemmer jo ikke. De ulike partiene er dypt uenige i viktige enkeltsaker som fraværsgrense, privatisering og krav om minstekarakterer til lærere. Med unntak for helsevesenet, er ikke noe annet offentlig tilbud blitt så hardt rammet av korona som det skolen er blitt.

Likevel ble ikke lærerne prioritert i vaksinekøen da det gjaldt som mest. Før sommeren hadde Ap-leder Jonas Gahr Støre og Høyre-leder en skoledebatt med høy temperatur i Stortingets spontanspørretime. Utgangspunktet var lærermangelen og kravet om at lærerstudenter må ha minst en firer i matte - uansett hvilke fag de ender med å undervise i. Men temaet har foreløpig ikke dukket opp igjen. Kanskje det har tatt en ekstra lang sommerferie?

Den omstillingen alle snakker om, blir umulig å gjennomføre hvis den ikke begynner i skolen

SV har utdanningsbyråden i Oslo og har dermed det politiske ansvaret for Norge største kommunale etat. Men hvor er osloskolen i SVs valgkamp? Høyre hadde kunnskapsministeren da Fagfornyelsen ble gjennomført. Hvorfor hører vi så lite om innholdet i skolen fra Høyre? Og Venstres kunnskapsminister lanserte og fikk vedtatt Fullføringsreformen rett før sommeren. Det burde vært en vinnersak, men Venstre vil heller snakke om saken de tapte - rusreformen. Og det til tross for at de har slagordet «Vi kutter utslipp og styrker skolen» på de utallige reklameboardsene sine.

De to dominerende sakene i denne valgkampen - sosial ulikhet og klima - er meningsløse å vurdere uten at man ser sammenhengen med skole og utdanning.

Den omstillingen alle snakker om, blir umulig å gjennomføre hvis den ikke begynner i skolen. Jonas og Erna skal få slippe å synge «se min skole, den er grønn...», men det hadde vært spennende å høre hva politikerne tenker om hvordan kunnskapspolitikken skal møte det grønne skiftet. De sosiale ulikhetene har mange og sammensatte årsaker. En av dem er at vi har en skole som ikke passer like bra for alle.

Av og til får jeg en følelse av at folk detter av når skole blir tema. Dette er litt kjedelig å lese, ikke sant? Litt teknisk? Garantert ingen klikkvinner.

Kanskje er en av grunnene til det, at de skolesakene som skaper de spisseste politiske diskusjonene, egentlig ikke er så veldig viktige. En av de største politiske konfliktene mellom høyre- og venstresiden er karakterbasert opptak.

Høyresiden vil ha det, venstresiden vil ikke. Det ender raskt opp i en diskusjon om hvordan man skal omfordele og distribuere elevene. Enkelte bruker faktisk fortsatt uttrykket «svake elever» om disse barna og ungdommene. Det burde vært forbudt og straffes med saftige bøter.

Det dummeste med denne diskusjonen, er at den sporer av debatten fra det som er det helt sentrale poenget: Skolen skal være en god skole for alle elever. Er den ikke det, er det skolen som fortjener å kalles «svak». Det er først når man kommer dit at det ikke spiller noen rolle hvilken skole du kommer inn på, for alle er helt fantastiske, at man kan si seg fornøyd. Ambisjonen må være en skole som passer helt perfekt uansett hvilket utgangspunkt du har, fra du starter som seksåring til du går om bord i russebussen tretten år senere.

Er det urealistisk? Kanskje. Men så høye ambisjoner er en selvfølge på andre områder. Hvorfor skal vi ikke ha det for barna og ungdommene våre, også? Det hadde vært noe å snakke om i valgkampen, det.